Å reise tilbake til Japan våren 2025 – denne gangen ikke som turist, men som uchi‑deshi – er en av de mest spesielle erfaringene jeg har hatt siden jeg begynte med aikido i september 2024. Jeg reiste ned alene. Tanken på å få trene i den historiske dojoen til O-sensei, og møte instruktører som var tidligere elever av O-sensei, gjorde det at det skulle bli en magisk opplevelse. I dag heter dojoen Ibaraki Shibu dojo eller Ibaraki Branch dojo.
Å komme tilbake – ett år senereSommeren 2024 besøkte jeg dojoen i Kasama (tidligere Iwama) under en tre ukers ferie i Japan. Jeg var så heldig å få se en kveldsøkt med Inagaki sensei. Inagaki sensei er daglig leder, og trente direkte under O’sensei fra 1958 til 1969, året O-sensei gikk bort. Så overtok Saito sensei ansvaret for dojoen, og Inagaki sensei fortsatte som uchi-deshi i 2,5 år. Etter Saito senseis bortgang i 2002, ble Inagaki sensei en av de faste instruktørene. Bare det å stå i samme dojo som ham, og vite at O’sensei hadde undervist der, var en drøm som gikk i oppfyllelse. Besøket og møtet med Inagaki sensei etter økten gjorde sterkt inntrykk, og plantet frøet som førte til aikido-medlemskap og senere denne turen. Så da muligheten åpnet seg for å reise tilbake som uchi‑deshi, visste jeg at jeg måtte gjøre det. Oppholdet skulle bli 13. april – 28. april.
Ankomst
Ved ankomst ble jeg tatt imot av en utrolig fin uchi‑deshi‑gjeng (seks personer) fra Danmark. Alle hadde trent aikido i mange år, og de var svært behjelpelige med alt mulig på stedet. Noen av dem hadde vært der før. Dojoen er tilknyttet Aikikai Hombu Dojo i Tokyo, men de fortalte at det var Takemusu‑aikidoformen som undervises der. Denne formen gjenspeiler i stor grad hvordan O‑sensei underviste i Iwama. Blant annet legges det mye vekt på bukiwaza (våpentrening), systematisk og tydelig grunntrening, samt stabil hanmi (grunnstilling).
Jeg bodde sammen med danskene i uchi‑deshi‑bygget rett ved siden av dojoen. På den andre siden av dojoen ligger O‑senseis hus, som i dag benyttes av Doshu. Uchi‑deshi‑bygget var enkelt og ble hovedsakelig brukt som soveplass, eller som et sted vi kunne trekke oss tilbake ved behov. Jeg fikk utlevert futon, pute og dyne, og måtte selv finne meg en plass. Sakura‑trærne sto fortsatt i blomst da jeg kom. Om natten var det merkbart kaldt, men kofferten var pakket for all slags vær.
Dojo‑etikette
Jeg fikk tips om å følge godt med og gjøre som de andre. Når man trådte inn på tatamien, satte man seg i seiza, bukket dypt mot kamiza og hilste med «onegaishimasu». De som allerede var til stede, satt i to rekker mot hverandre – også i seiza. De bukket mot den som kom inn og svarte med «onegaishimasu».
Det var en fin og respektfull måte å bli ønsket velkommen på. Før morgensøkta la vi også joen og bokken til Inagaki sensei på plass foran kamiza. Han begynte alltid med å resitere shintoistiske ritualtekster før oppvarmingen. Oppstarten var ikke bare en formalitet, men et lite ritual som satte stemningen. Dette var noe jeg virkelig ønsket å oppleve.
Uchi‑deshi‑livet – tre treninger om dagen – og arbeid innimellom
Dagene startet kl. 05.00. Som uchi‑deshi hadde jeg en rekke faste daglige gjøremål. Ett av dem besto i å åpne Aiki Jinja før morgenkeiko og å låse før kveldsøkten. Aiki Jinja er så å si aikidoens eget shintotempel. Det ligger rett over veien, og det å åpne helligdommen mens solen var på vei opp, helt alene i stillheten, ga dagen en høytidelig start. Tatamien i Aiki Jinja måtte også kostes.
Morgenkeiko startet kl. 06.00. Under den første økten med Inagaki sensei ble jeg ønsket velkommen før han begynte å fortelle litt om seg selv og historien bak hvorfor dojoen ble etablert i Iwama. O‑sensei ønsket seg nemlig:
-å bygge Aiki Jinja for å vise respekt til gudene knyttet til aikido
-en utendørs dojo for å kunne videreutvikle og undervise aikido
-et liv med jordbruk og aikido
Det var som regel Inagaki sensei som ledet morgenkeiko, som også foregikk ute ved dojoen. Han var 79 år og svært smidig i kroppen. Oppvarming, mye buki‑waza (særlig jo) og litt ubevæpnet trening (blant annet Ryōtedori Kokyu‑nage, Irimi Tenkan) sto på programmet. Jeg hadde aldri trent med jo før, så dette var spennende. Første mål var min hanmi — kroppsholdning, fotstilling og hofteposisjon. Det ble lagt stor vekt på grunnteknikk.
Etter keiko var det frokost. Mat og drikke måtte vi uchi‑deshi handle og ordne selv. Etter frokost ventet de daglige gjøremålene: hagearbeid, vedlikehold, bosskasting og rengjøring i området rundt Aiki Jinja og ved dojoen. Man blir kjent med dojoen og stedet på en helt annen måte når man bidrar til å holde alt i orden. I tillegg til oss uchi‑deshi var det også flere som kom for å trene uten å bo på stedet. Før og etter keiko var det naturlig at tatamien ble kostet.
Keiko kl. 14.00 var egentrening, enten alene eller sammen med andre ved behov.
Kveldsøktene begynte kl. 19.00, og da pleide dojoen å fylle seg opp. Nivået blant utøverne og tempoet var høyt, og det var mange korrigeringer. Mengden partnerbytter gjorde at jeg hele tiden måtte tilpasse meg nye kropper, rytmer og bevegelsesmønstre. For en som bare hadde trent i åtte måneder var det både utfordrende og inspirerende. Jeg lærte enormt mye, og hadde mange tanker underveis. Kveldsøktene gikk på rundgang mellom flere faste instruktører, så hver kveld ble ledet av en annen. Inagaki sensei var en av dem. På onsdager og lørdager kom instruktører fra Hombu Dojo og underviste.
I starten opplevde jeg tilbakemeldingene som overveldende, fordi det var så mange av dem. Treningspartnerne var også der for å hjelpe meg videre i utviklingen. Etter hvert kjente jeg at ting falt på plass, og at kroppen ble sterkere. Etter hver keiko ble det, i tillegg til kosting, også vasket over veggene med en våt klut. Deretter måtte jeg fjerne støv fra kamidana, det lille shintoalteret. Jeg fikk høre at dette var noe kun uchi‑deshi hadde lov til å gjøre.
Middag spiste jeg sammen med de andre uchi‑deshi. Det var en fantastisk stemning, og man blir kjent med hverandre på en helt annen måte. Det skaper et bånd. Ved én anledning tok vi turen helt opp på toppen av Atago‑fjellet. O‑sensei pleide ofte å gå opp dit for å be og trene. Mens vi gikk, kunne jeg ikke la være å tenke på at O‑sensei må ha gått opp de samme trappene utallige ganger før oss. Det var magisk å være der og bli bedre kjent i området rundt dojoen. På søndager hadde vi bare morgenkeiko, og resten av dagen sto helt åpen. De fleste ganger lot jeg inntrykkene synke inn.
Etter at danskene hadde reist hjem, var jeg den eneste uchi‑deshi som var igjen. Det føltes rart, nesten som om vi hadde kjent hverandre og trent sammen lenge. Så var det Georg fra Tyskland. Han hadde bodd i Kasama en liten stund og trente fast med oss, og siden han kunne japansk, ble han raskt min uoffisielle tolk og guide. Vi trente også sammen og snakket mye om teknikker og Japan. Han oversatte når det trengtes, noe som gjorde at ting falt mye raskere på plass. Tusen takk, Georg!
Et par dager senere kom Ronny fra Sverige. Han var også uchi‑deshi. Første gang han reiste til dojoen var i 1984, og siden den gang har han vært tilbake mange ganger. Han hadde til og med møtt Saito sensei. Det var fascinerende å høre de gamle historiene hans, og veldig fint å kunne dele erfaringer og trene sammen. Tusen takk Ronny for gode opplevelser!
Språk – Bjørn Eirik sensei sin stemme – Overraskelse
Kommunikasjonen under keiko foregikk stort sett på japansk – en blanding av gester, demonstrasjoner og et par ord på engelsk. Det fungerte fint.
To ganger under oppholdet ble jeg bedt om å være med i en demonstrasjon for barnehagebarn og skoleelever som kom på besøk. Første gang var helt uten forvarsel. Jeg hadde ingen anelse om hva som skulle skje.
Da husket jeg noe Bjørn Erik sensei sa på et seminar i Bergen: «Vi skal ha det kjekt på trening – og det eneste du kan gjøre er ditt beste.» Det rådet gjorde at spenningen slapp. Jeg fulgte bare de små tegnene jeg fikk, viste teknikker sammen med Hirasawa sensei og hjalp til så godt jeg kunne. I begge tilfeller ble det tatt gruppebilder av oss alle sammen.
Etter at barnehagegruppen hadde drått, ble jeg bedt om å ta plass på kjøkkenet. Jeg ble spurt om jeg spiste kjøtt – et spørsmål som kom så uventet at jeg ikke helt visste hva som var i ferd med å skje. Kort etter forsvant Hirasawa sensei ut døren, og jeg ble sittende alene sammen med Isoyama sensei. Bare vi to, vi snakket litt, og vi drakk iste. En fin ro som bare oppsto når man plutselig får dele øyeblikk med noen man ellers aldri ville ha sittet alene med.
Etter en stund kom Hirasawa sensei tilbake, denne gangen med lunsj i hendene. Jeg ble helt oppriktig overrasket – det var så uventet og så omsorgsfullt. Jeg oppfattet det som deres måte å si takk for hjelpen på. For meg ble det en av de varmeste, mest spesielle opplevelsene under hele oppholdet – et øyeblikk jeg kommer til å huske lenge.
Få dager senere var det demonstrasjon nummer to, og da var også Ronny med og hjalp til. Gode minner!
Mennesker – Nishisumi-san – Skade i albue
Noe av det fineste med oppholdet var menneskene. Alle ville hjelpe – med språket, med kulturen, med teknikkene. På morgenøktene fikk jeg tildelt en fast senpai, Nishisumi‑san, som fulgte meg særlig tett. Noen ganger kom han også på ettermiddager for å trene og veilede.
Under en kveldsøkt skadet jeg venstre albue. Dagen etter ville jeg for sikkerhets skyld få den sjekket av en lege. Natalia tilbød seg å kjøre meg til legen som tolk, men legekontoret var stengt. Jeg fikk tips av henne om å brette opp venstre erme på aikido‑gien min, slik at treningspartnere forsto at armen ikke var helt som den skulle, og de tilpasset seg umiddelbart.
Noen dager senere tilbød Nishisumi‑san seg å kjøre meg til apoteket. Så satt vi sammen i bilen, og han kjøpte salve og plaster til meg.
En annen spurte hvordan det gikk med meg og ga meg tre plaster med en slags medisinblanding. Alle sammen var utrolig omsorgsfulle!
På grunn av albuen min måtte jeg tilpasse keiko de siste dagene, og ba om «mitori-geiko». Da satt jeg på siden i drakt, erme brettet opp, og observerte kveldsøkten nøye.
Gaver som uttrykk for takknemlighet
For å vise min takknemlighet overfor Inagaki sensei hadde jeg tatt med noen gaver til ham som takk for muligheten til å trene i dojoen, og for den varmen og respekten jeg ble møtt med fra første dag. I tillegg hadde jeg kjøpt med noen små gaver som jeg kunne gi til folk på stedet. Det var en fin måte å vise respekt på, og det ble tatt imot med smil, nysgjerrighet og ekte takknemlighet. Nå forsto jeg hvorfor Ronny kom med en stor koffert og flere bagger 😊.
Etter min siste keiko med Inagaki sensei gjorde han noe jeg ikke hadde ventet meg: Han viste meg rommet der O‑sensei selv hadde bodd.
Refleksjon – Takk
Da jeg satte meg på flyet hjem, var jeg utslitt, inspirert og ydmyk på samme tid. Jeg hadde fått et innblikk i et miljø, og en tradisjon som stikker dypere enn bare teknikk og fysisk trening. Det tar jeg med meg videre, både i keiko og i livet ellers.
Jeg vil gjerne takke til alle som var en del av oppholdet mitt, og som gjorde det til noe jeg aldri vil glemme. En særlig takk til den danske gjengen – Kim, Johnny, Thomas, Andreas, Hiroko og Hani – og til Georg, Ronny, Nishisumi‑san, Natalia og Inagaki sensei. Og en ekstra stor takk til familien min. Uten deres hjelp og støtte hadde denne reisen aldri vært mulig – og drømmen min hadde nok fremdeles sittet hjemme, pent sammenpakket i kofferten……..
Ta gjerne kontakt om du lurer på noe!
Gabor Matthias de Groot, Bergen Aikidoklubb.
Merknad: Dette reisebrevet er en gjengivelse av mine opplevelser, erfaringer og tanker under oppholdet mitt i Japan. Det er altså en personlig beretning.