Her er noen råd og tips til deg som forbereder deg til gradering.

Det er viktig å huske på at graderinger i Aikido er en fin måte å bekrefte utvikling og ambisjon på. En gradering er ikke en eksamen man gjør seg ferdig med, men noe som representerer et fundament for videre studier og utvikling.

Det er teknisk ansvarlig i klubben som avgjør om det er aktuelt å gå opp til gradering og vurderingen baserer seg på de formelle kravene i graderingsskjemaet samt en helhetsvurdering. I denne vurderingen inngår de samme kriterier som for selve graderingen.

Under hver grad fra 6. kyu og opp til 1. kyu er det gitt stikkord for egenskaper/tema som det vil fokuseres spesielt på i den gjeldende graderingen. Eksaminanden forventes å vise en beherskelse av dette temaet spesielt, i tillegg til at temaene fra tidligere graderinger skal være på plass. Det betyr at det ikke vil fokuseres på kvaliteter som først kommer i høyere graderinger. Eksempelvis forventes en 3. kyu å fokusere spesielt på presisjon, og ikke flyt (som er tema først for 1. kyu). Dette gjør det også enklere for klubbinstruktører å tilrettelegge sin generelle undervisning, i tillegg til graderingsveiledning (noe vi kommer tilbake til i NAFs instruktørutdanningsprogram).

I evalueringsskjemaet er det tre temaer alle graderingene vil bli bedømt etter. Det er Pågangsmot og etikette, Pensum og Ukemi. Deretter følger et nytt tema for hver grad, som beskrevet under:

Pågangsmot og etikette (alle graderinger):

Her ser vi etter eksaminandens positivitet og stå på-vilje. Dette gjelder ikke bare på graderingen, men også i egen klubb og på seminarer, inklusive eksaminandens bidrag til treningsmiljøet. Det forventes grunnleggende kjennskap til høflighet og verdighet, regler for rei (stående og sittende bukk), ren og korrekt drakt, høflig oppmerksomhet mot graderingskomiteen og – sist men ikke minst – det å vise høflighet og hensyn overfor treningspartnere.

Pensum (alle graderinger):

Eksaminanden forventes å kunne de japanske begrepene for angrep og teknikk som er i graderingsskjemaet, i tillegg til noen få andre grunnleggende begreper som for eksempel kotae (bytt), yame (stopp) og seiza (formell sittestilling). Eksaminanden skal kunne utføre teknikkene uten å måtte se på andre som tar samme gradering.

Ukemi (alle graderinger):

Det vil normalt byttes om på roller slik at eksaminanden både er tori (utøveren av teknikkene) og uke (den som angriper, som teknikkene blir utført på). Eksaminanden skal kunne grunnleggende fallteknikk tilpasset nivået på graderingen. Vi ser også på evnen til å gi tori et godt angrep med god energi. Videre ser vi på evnen til å bevege seg sammen med tori gjennom teknikken, samtidig som uke vedlikeholder energien uten å bli passiv, stritte imot eller kollapse.

Kamae og shisei (6. kyu):

Eksaminanden forventes å ha en god kamae (utgangsstilling) før hvert angrep, i tillegg til at hun eller han forventes å holde en rak rygg og senket tyngdepunkt under gjennomførelsen og i avslutning av alle teknikker. Shisei (holdning) gjelder generelt også åpne armer og fingre som vitner om at kandidaten har oppnådd en fysisk oppmerksomhet og viss kontroll i hele kroppen.

Taisabaki (5. kyu):

Nå forventes kandidaten å ha en kjennskap til noen av de mest grunnleggende fotbevegelsene, med spesiell vekt på evnen til å bevege seg ut av en angrepslinje og inn bak ukes rygg. Likeledes vektlegges evnen til vektforskyvning i irimi og tenkan, og evnen til å gjøre taisabaki (kroppsforflytning) uten at det går på bekostning av rak rygg, åpne armer/fingre og et lavt tyngdepunkt.

Kokyu ryoku (4. kyu):

Eksaminanden forventes nå å få mere virkning bak de enkelte kroppsbevegelsene (taisabaki). Det skjer ved at bevegelseskraften fra irimi, fra hoftevridning og/eller fra en senkning av kroppens senter overføres naturlig til uke i de enkelte teknikkene. Det skal være en myk og solid kraft, ikke muskelstyrke eller brutalitet som vil bedømmes negativt.

Presisjon i kihonwaza (3. kyu):

Nå er fokus på presisjon spesielt i arm og håndbevegelser, koordinert med presis taisabaki. Kroppsholdning og hoftekraft forventes å være på plass, slik at ikke dette svekkes når oppmerksomheten nå flyttes til detaljene i eksempelvis nikyo, sankyo, shihonage eller kotegaeshi.

Maai & zanshin (2. kyu):

Her kommer avstand og timing inn. På graderingene over var det greit å stoppe opp før hver teknikk, og i enkelte tilfeller i en teknikk (f.eks. når tori er trygt plasser bak uke), og en viss feilbedømming av tid eller avstand ga ikke trekk. Fra og med 2. kyu forventes kandidaten å holde en riktig avstand før angrepet og foreta taisabaki (ut av angrepslinjen) som er tilpasset angrepets hastighet og angrepets natur (det er forskjell på eksempelvis katatedori og tsuki). Videre er det nå også fokus på zanshin, som betyr en fortsettelse av den mentale oppmerksomheten mot angriperen (og/eller andre potensielle angripere). God zanshin er en forutsetning for korrekt avstand og timing i neste angrep.

Flyt og variasjon (1. kyu):

Med «flyt» menes generell mykhet, fleksibilitet og kontinuitet gjennom teknikkene, uavhengig om det er grunnleggende form eller mer avanserte variasjoner. Det ses spesielt etter om kandidaten klarer å beholde korrekt holdning, taisabaki og presisjon når hastigheten øker noe. Det vektlegges også om solid, myk kokyu ryoku opprettholdes, at ikke flyt medfører slurv, tap av kraft eller i verste fall bruk av mer muskelkraft. Sammen med flyt forventes en større variasjon i teknikker, slik som jodan og gedan (høy og lav inngang med armene som er mye brukt i ikkyo t.o.m. yonyo og i iriminage). Det forventes også at kandidaten mestrer ulike taisabaki for samme angrep og teknikk, inklusive at det fremføres noe nagarewaza (store sirkulære, flytende innganger i harmoni med angrepet) i tillegg til kihonwaza (grunnleggende teknikk). Ved kihonwaza forventes jutai (myk kropp og form) fremfor kotai (fryst/solid kropp og form).

Bedømmelsen er forenklet med karakterer fra A til D:

  • A er toppkarakter og gis dersom kandidatene viser ferdigheter betydelig over den graden hun eller han går opp til.
  • B er ‘normalkarakter’ som betyr en god gradering som fint holder mål.
  • C holder, men signaliserer at kandidaten må jobbe spesielt med og forbedre ferdighetene på dette temaområdet frem mot neste gradering.
  • D på et temaområde holder ikke og kandidaten må ta graderingen på nytt. I visse tilfeller kan én D tolereres dersom eksaminanden viser over gjennomsnitt ferdigheter på andre områder. Men D kan ikke godtas på det temaområdet som gjelder for den gitte graden, selv om andre områder får høye skår.

Hvis du er lurer på noen begreper kan du se en flott ordliste laget av Bergen aikidoklubb.

Konkrete tips

  1. Øv! Det hjelper å øve og studer punktene ovenfor. Det er dette graderingskomiteen ser etter.
  2. Gjennomfør en eller flere prøvegraderinger. Dette er en del av det å øve og i tillegg får du konkrete tilbakemeldinger om hva som bør forbedres.
  3. Senk skuldrene! Graderinger er jo en test, men også en anledning til å vise frem det du liker og brenner for til venner og kjente som heier på deg 🙂
  4. De som skal opp til dan-graderinger må huske å ta med de våpnene som er aktuelle å bruke for graderingen.
  5. Til sist, husk å gå igjennom prosedyrene for gradering.

Lykke til på gradering!