Vi leide biler på Heathrow og gasset på mot Wales med naivoptimisme. Venstrekjøringen taklet vi ganske bra faktisk, devirkelige problemene meldte seg først da vi var inne i Walesmuldvarptunnelaktige virrvarr av småveier. Disse veiene viste seg åvære mye smalere enn bilene vi hadde leid, og de var helt overgroddmed trær og buskas. På hver side var det en solid steinmur uten såmye som en millimeters klaring til veien. Bare et og annet hullmuren (tydeligvis på gamle kollisjonssteder) gjorde det mulig åsvinge ut om det skulle komme biler i mot. Heldig vis kom detsjelden biler i mot, antakelig fordi lokalbefolkningen der bortevisste bedre enn å kjøre bil på de veiene. Slik unngikk de flesteav oss å kollidere.
Men ingen av oss unngikk å rote oss bort. Vi kjørte fram ogtilbake, opp og ned, eller hvilken retning det nå var. Alle begrepom retning blir meningsløse i de walisiske labyrintene. Det sies atdet finnes 19 ord på walisisk for turister som har kjørt seg bortpå veiene der. (“Arkwkfwrr”, eller hva det var, er for eksempelbetegnelsen på en bil som for fjerde gang passerer kjøkkenvinduetditt på leting etter en veg ut av Wales.)
På mystisk vis fant de fleste av oss likevel fram i løpet avnatten. Stedet vi skulle bo på bestod av urgamle cottages med peisog halvmetertjukke eikebjelker i taket. De lå i en knallgrønngressbakke omgitt av eikeskog med beitene sauer og hester. Vi bodderundt i de små hyttene sammen deltakere fra andre land. Det varfolk fra England, Polen, Frankrike, Tyskland, Spania og Hellas. Itilegg hadde Inaba Sensei med seg en hel delegasjon fra sin egendojo Shiseikan i Tokyo, inkludert en Shintoprest og denlegendariske Endo San.
Gjengen fra Tromsø bodde i en helt annen landsby enn oss fra Oslo,så dem så vi ikke så mye til utenom treningene. Sant og si var viikke en gang sikre på om de i det hele tatt hadde funnet frem istarten. Treningene foregikk også et annet sted enn hyttene, såneste morgen var det ut i muldvarptunnelene igjen. Men denne gangengikk det merkelig bra, og vi kom fram til dojoen uten videre. Derså vi at delegasjonen fra Tromsø var i god behold. Treningenbegynte med at Shintopresten holdt en åpningsseremoni der haninviterte flere guder til treningshallen både japanske og lokale.Fra Kashimatempelet kom selve guden for budo.
Inaba Sensei la stor vekt på formidle essensen i det han drev med.Det meste av treningen var på et helt grunnleggende nivå oginstruktørene han hadde med fra Shiseikan gikk rundt og korrigerteposisjonene våre på millimeternivå.
Det var ikke så mange timer med trening hver dag, men treningenevar intense på en måte som gjorde at de fleste hadde behov forlange pauser mellom øktene. På ettermiddagene var det lagt opp tilaktiviteter av typen kanopadling og hesteridning. Noe av poengetmed denne leiren var ikke bare å trene Kashima, men også å oppleveden Walisiske naturen sammen med japanerne. Inaba Sensei leggerstor vekt på å være i kontakt med naturen. Noen av treningene haddevi også utendørs på plena under et enormt eiketre. Når man kuttermed sverdet blir bevegelsene “større” enn inne i dojoendemonstrerte Inaba Sensei. Og det stemte sannelig.
Programmet var temmelig tettpakket takket være alle aktivitetene påettermiddagene og tiden det tok å kjøre fra det ene til det andreog plutselig var det hele over.
Nå i ettertid har de fleste av oss fått en hel masse å jobbe mednår det gjelder sverd. Noen av oss har også en del å jobbe med nårdeg gjelder å kjøre i full fart på feil side av veien gjennomtrange, trange tunneler.
Håkon Fyhn
