I klubbene våre har vi snakket mye om hvor viktig samhold er foren klubb. Det å bli kjent utenfor matta; fast pubtur en gang i uka,halvårlige hytteturer, og fellesturer til andre dojoer for å treneAikido er viktig.
Er en tidlig ute så får en billige togbilletter tur-returStockholm. E-post ble skrevet til felleslistene i klubbene: «Hvemer med?» Billetter bestilt. Sju stykker skulle se frem til en helgmed tolv timers togreise og åtte timers instruksjon av Endo Sensei.
Folk fra OSI Aikido har i flere år dratt til Stockholm i februarfor å trene med Endo. Erik Vanem (teknisk leder i OsloAikidoklubb), Gaute Lambertsen (aikidoka på Hombu Dojo) ogetterhvert Tor Anton Gaarder (teknisk leder i Sentrum Aikido) varde første som begynte å dra ut for å trene med forskjelligeSenseier. Og etterhvert som flere forsto at dette tilførte klubbenmye, dro de med seg flere fra klubben. Andre klubber har fulgtetter. Spesiellt fra Trondheim har folket slengt seg med, og i årvar det faktisk flere som dro på Endo-seminar derifra enn fra oss.
«Hallo, er dere på vei?» Toget til Stockholm skulle gå 07.27, ogetter at forrige fellesreise endte med at vår kjære Eyvind måtte tabuss etter toget, så var en ringerunde på sin plass. Ingen faredenne gangen. Alle var på plass på perrongen i god tid før avgang.Etter å ha omrokkert sitteplassene, slik at vi fikk sitte noenlundei samlet flokk, kunne vi konstatere at, joda, «vi er på vei.».
Seks timers togturer kan forløpe som en evighet, men sammen medandre flyr tiden. Mens noen valgte å lese litt, satt andre å spillespill, og det ble selvsagt tid til å lekeslåss i midtgangen. Ogviktigst av alt: samtaler i hytt og pine. Aikido-nerding over enlav terskel.
Da det nærmet seg Stockholm begynte diskusjonene om hva viskulle gjøre. Siden toget gikk så tidlig var det lenge til førsteøkt. «Å, nei, ikke pizza.» «Ja, men, det er jo tradisjon.» «Men deter jo i feil retning.» Etter å ha grint litt på nesen fant vi ut atvi antagelig må «i den retningen» for å vise Igor dojoen dersom hanskal sove der. Igor, den åttende personen i gruppen, kastet seg påturen i siste liten, men hadde ikke bestilt hotell der vi andrehadde. Og siden han lå å sov i en annen vogn, så visste vi ikkehelt hva han ønsket. «Vi tar det igjen når vi er fremme.»
Ut av toget klatret ni personer, og så litt forvirra på hverandre.«Hva skjer nå?» På toget hadde vi truffet en gammel kjenning:Eivind fra Hamar Aikidoklubb, og som ivrig Stockholmfarer tok hangjerne kommandoen og viste vei. Men hold an! Mens vi andre tok utpenger til oppholdet, ringte Igor til vårt hotell, for å høre om dehadde et ledig rom til ham. Dersom han fikk rom der ville vi ikketrengt å dra til Odenplan for å spise pizza. Men den gang ei.Hotellet var fullt.
Vi dro til Odenplan. Etter å ha innkvartert Igor på Hotell Oden,bar det til Wasa Pizzeria. Med all bagasjen vår presset vi oss inni den lille sjappa. Stedet er ikke så veldig stort, og de flestekundene bestiller trolig takeaway, for de som kom innom etter atvi hadde satt oss, sperret opp øynene da de så så mange sitte der.Og når vi først var der, kunne vi like gjerne bestille det som gjørbesøket til en kuriøs tradisjon: pizza med banan.
Vi skulle gjerne ha sett at vi fortsatt kunne trent i gymsalentil Rödabergskolan. Men med tanke på hvor mange som etterhvert hartatt turen til Endos seminarer, er det kanskje like greit at viikke er i den lille, lange, smale salen. Sist gang vi var der medEndo var det faktisk så mye kondens at det regnet innendørs.
Det å komme seg fra togstasjonen (via bananpizza) til Orminge oghotellet må nok for utenforstående ha minnet om flere ender som påskift prøvde å holde kontroll på en forvirret flokk andunger – deter nok noen i gruppa som hadde satt pris på et tau som vi kunneholdt i – og et flagg som lederen kunne holdt. En så enkelavgjørelse som “skal vi kjøpe klippekort eller 3-dagers-kort?” toksin tid. Men til slutt, og ved hjelp av at Paul hadde skrevet uthvilke busser man kan ta mot Orminge, samlet vi oss (nesten….) ogkom oss avgårde fra sentrum. Bussturen til Orminge tar sin tid, menvi klarte faktisk å komme oss av på riktig sted, med bare minimalttap av medbrakte effekter. Den videre turen fra busstoppet tilhotellet foregikk relativt ryddig – med det innlagteunderholdningsnummeret “hva kan man gjøre med en forlatthandlevogn”.
Sammen med Suganuma Sensei var Endo en av de to siste uchideshiene på Hombu Dojo mens
O´Sensei ennå levde. Han rager ikke høyt etter nordisk standard,men på matta ruver han. Og det er ikke bare fordi vi sitter i seizanår han instruerer. Han utstråler en energi som er veldig smittsom.Vi er aldri i tvil om at han er seriøs, likevel sprer han en gledesom gjør at man forelsker seg i Aikido på nytt hver gang.
Hva gjør at det er så gøy å trene med ham? Endo har mange artigeøvelser, spesielt noen kontaktøvelser som er veldig lekne. Det erikke alt som like enkelt, men han tar vare på alle, spesielt denye, ved å gå rundt å ta opp hver enkelt i smågrupper. Treningenemed ham gjør at man har det artig og lærerikt, samtidig som manblir veldig svett og sliten, og det gjør alltid godt i hele kroppenetter en økt.
Lørdag kveld er fest-dag på Endo-leir. Dette foregår i Vanadissin dojo på Odenplan. Men først skal vi spise indisk mat – også påOdenplan. Dette er faktisk så mye tradisjon, at til og med en av demest retningsustabile andungene finner Den Indiske Restauranten vedhjelp av ren hukommelse! På veien ligger også en av Stockholmsubestridte attraksjoner – Sjokoladebutikken på Odenplan! De av osssom skulle innom der ble resolutt halt forbi – ingen sjokolade førmiddag! Etter et utmerket indisk måltid, fikk vi endelig slippe inni sjokoladebutikken – noe som i motsetning til året før faktiskgikk ganske raskt!
Vanadis aikidoklubb har gjort mye for å få fart i festene sineetterhvert – et år inviterte de til karaoke – noe som en godnordmann ikke kommer i nærheten av før promillen overstiger etskremmende nivå. I år var det høy musikk (så høy at Endo sensei gavopp hele festen, sa ryktene), og i tillegg kunne de som fremdelesvar koordinerte leke med sjongleringskøller og baller, morsommedusker og andre ting vi uinvidde ikke skjønte noe av. Disse tingenesynes nordmenn ikke er så skummelt som karaoke – og vi fikk flereflotte demonstrasjoner!
Etterhvert som kvelden skred fram klarte vi faktisk å ta mot tiloss og snakke med andre mennesker enn hverandre! Odd fra AikikanOslo introduserte oss for gutta fra Island, så de også ble såtrygge at vi kunne snakke med dem!
Vi har jo til og med klart å få våre egne kjente fra Stockholm -etter Doshu-leiren i fjor sommer, og Igarashi-seminaret hos IyasakaAikidoklubb i november er vi jo godt på hils med Maria og Daniella- og siden det i Norge ikke akkurat flommer over av tilfeldige 4.og 3. dangraderte jenter, skal vi ta godt vare på disse! Noen tokoppgaven langt mere seriøst enn andre – fotmassasje blir jobestandig satt stor pris på….
Og slik gikk kvelden – helt til “aikidomamma”-begrepet tilsluttble en realitet. Siden vi ikke akkurat hadde sjekket bussene tilOrminge måtte vi bryte opp fra festen lenge før vi ønsket. Det varen surmulende andungeflokk som ble gjetet via t-banen til buss -der vi oppdaget at vi kunne drøyd en time til uten å risikere åmåtte sove på stasjonen. Vi har lært til neste gang.
Vi forlot seminaret på søndag med en dobbelt lykkefølelse;følelsen av å ha lyst til å trene mer med Endo, men også følselsenav å glede seg til turen hjem; få ting gir så mye som å dra sammenpå et seminar!
Tekst: Erlend Hove Lillebø og Kamilla Lundhaug
Bilder: Kim André Tinderholt med assistenter
