Juni 2009. Tekst og bilder: Jacqueline von Arb (Stavanger JuShinKan Aikido) for aikido.no (the original English version of the article can be found on the JuShinKan website and is also hosted by Aikido Journal)
Stanley Pranin dukket opp på San Francisco Aikido Project, en 5-dagers sommerleir med 7 daglige timer med aikido, i blant avløst med noe brasiliansk jujitsu, tai-chi, yoga og muay thai økter i juni 2009. Instruktørene var Christian Tissier (7. dan fra Frankrike), Bruce Bookman (6. dan fra Seattle) og verten James Friedman (5. dan) ved Suginami Aikido Dojo i San Francisco. Stanley, eller Stan, som han blit kalt av sine aikidoka venner var der for å lage en video om Aikido Prosjektet og for å intervjue Christian Tissier om det – og selvfølgelig for å trene noen økter.
Stanley innehar en 5. dan i aikido, men han kunne like fult bli betraktet som en mester i aikido dokumentasjon. Under sommerleiren ble Stan bedt om å gi et én-times foredrag om aikido historie i lunsjtiden. Et umulig oppdrag, så klart; Stan er så full av fortellinger og kunnskap at det hadde ikke vært nok med et helgeseminar for å få med seg det meste. Ikke desto mindre, der var han i seiza og grep tilhørerne ved å stille sant eller usant quiz spørsmål om O’Sensei og aikido, og fortsatt med sin innsikt og fortellinger om emnet – det var omtrent 20 stykker på matta, inkludert Friedman, Bookman og Tissier!
Visste du at at det ikke var O’Sensei som valgte aikido som navnet på vår kampkunst? Kunsten har hatt flere navn gjennom dets historie, som for eksempel Daito Ryu Aikijujutsu og Aiki Budo. Så utnevnet den japanske regjeringen et kampkunst forbund kalt Butokukai som trengte en kategori for en gruppe av mindre kjente former av jujitsu, og komiteen bestemte seg for ‘aikido’ som et samle begrep, eller generisk benevnelse for disse… og det navnet ble stående.
Det var klart at Stan kunne ha fortsatt i timevis. Dagevis. Hvert ord utløser en ny fortelling; hver fortelling kunne fortsatt inni et dusin andre. En sommerleir med foredrag hadde ikke vært nok… Heldigvis kan man allerede finne mye på AikidoJournal.com i utallige artikler, intervjuer, bilder og video – men det er uansett ikke det samme som å høre det fra selve mannen…
Ville denne intervjueren ha noe imot å bli intervjuet? 5 minutter kanskje, bare et bittelite intervju? Kunne et slikt intervju-intervjueren-intervju yte rettferdighet til en mester i aikido intervjuer? “But of course” sa han, “no problem!“. Vi fikk lov å bruke en av de private rommene i andre etasjen på Suginami dojo’en, og der satt vi i seiza på tatami-dekket gulv for intervjuet:
aikido.no: Jimmy introduserte deg som en av de som fikk aikido til den amerikanske vestkysten…
Stan: nei, nei, vel, kanskje én av karene i den andre generasjons instruktører i Nord-California… pioneerene, det var Robert Tann, Robert Nadeau, og Frank Doran.
Jeg begynte med aikido i Yoshinkan-stilen i Los Angeles i 1962. Det utviklet seg til en lidenskap som drev meg til å reise til Japan i 1977. Der førte den ene til det andre og jeg endte med å reise med Saito Sensei som tolk før jeg kom tilbake til California etter 20 år.
aikido.no: Hvor holder du til nå?
Stan: De siste 8 årene har jeg bodd i Las Vegas; Jeg underviser noen få studenter i garasjen min [han har en garasje med plass til 3 biler – red].
aikido.no: Du er mannen bak the Aikido Journal, det ser ut som en stor virksomhet … men det er kanskje en enmannsmisjon?
Stan: Vel, jeg har hatt en del gode hjelpere på veien, men stort sett er alt innhold i Aikido Journal mer eller mindre mitt arbeid, ja.
aikido.no: Gjennom karrieren din har du intervjuet utrolig mange aikido personligheter, mange av de gode gamle mestere, hvordan begynte det?
Stan: Den gangen var det jo ingen bøker, altfor lite informasjon tilgjengelig. Jeg var nysgjerrig og sulten på informasjon og da var det bare å gå lete selv. Omsider ble det viktig for meg å dokumentere og nedtegne historie før det ble for sent.
aikido.no: Tilgang til de gamle mestere var ikke alltid lett?
Stan: En oppriktig interesse åpner mange dører, god kunnskap og vennskap åpner andre, og dessverre blir det av og til for sent… men det er sant, noen ganger ble oppgaven vanskelig…
aikido.no: Hvordan det?
Stan: Vel, tenk deg det motsatte, tenk deg at en eller annen japaner, helt ukjent for deg og familien din, kommer og vil vite alt om faren eller bestefaren din, på dårlig norsk, han vet kanskje allerede mye om deg, vil ta bilder og dokumentere din historie og det utifra sin egen fremmedkulturelle forståelse, og på toppen av det hele, vil han gjøre det tilgjengelig for hele verden? Det er jo forståelig å bli møtt med urolighet med
noe som lett kan bli oppfattet som en krenkelse av privatlivet …
aikido.no: Kan du fortelle om et minneverdig møte?
Stan: Ja, det å endelig møte nevøen til O’Sensei, Noriaki Inoue (som var da kjent som Yoichiro Inoue) var veldig spesielt, for det var mange hinder å komme over. Etter mange ufruktbare forsøk gjennom vanlige kanaler, benyttet jeg en nokså dramatisk tilnærming som er helt uvanlig i japansk kultur – jeg mistet besinnelsen og ble sint – men det virket og dette møte åpnet mange nye områder med aikido historie for meg . Jeg håper de tilga meg mine grove manerer…
aikido.no: Jeg antar at du ble innviet i noen sensitive historier?
Stan: hm, ja, det måtte jo skje før eller senere. Det finnes noen historier som er altfor sensitive til å bli publisert nå. Disse må nok vente til den neste generasjon (eller to) av aikido historikere. Noen er til og med kun her inne [peker på baksiden av hodet] og vil sannsynligvis bli der for alltid.
aikido.no: Det finnes så mye materiale, artikler, intervjuer, video… hvordan har du nok tid til alt dette?
Stan: Sant å si har jeg ikke nok tid – det er jo så mye mer som trenger å bli bevart, så mye som trenger å bli dokumentert, så mange bilder som trenger en forklaringstekst!
Aikido.no: Ser du på deg selv som en aikido historiker eller en aikido arkivist?
Stan: Vel, jeg har jo mange dokumenter, bilder og video og jeg tar vare på dem, og det gjør meg vel til arkivist, og jeg har jo lagt opp en del kunnskap om aikido historie, men jeg er nok ikke mer en “bare en samler med et lidenskap for aikido”, eller kanskje er jeg et bud fra fortiden?
Aikido.no: Var det noe spesielt som utløste denne lidenskap?
Stan: Jeg husker noe spesielt som skjedde når jeg var omtrent 14. Min familie besøkte Knotts Berry Farm, i nærheten av Disneyland; det var en av disse Old West landsbyer hvor det også var en bokbutikk. Der fant jeg en bok: “Mathew Brady – Historian with a Camera” som er en samling med folk fotografert av Brady og hans studenter. Men det som gjør det spesielt er at alle bildene hadde med seg fascinerende anekdoter. Bildet av Abraham Lincoln på 5 dollarseddelet, for eksempel er tatt av ham. Den boken har jeg enda!
Aikido.no: Og nå er du blitt aikidos Matthew Brady…
Stan: Jeg hadde ikke tenkt å bli det den gangen, men jeg antar at den boken har vært en inspirasjon for det jeg ønsker å legge igjen etter meg.
Aikido.no: Hva vil skje med din samling og arkiv når din tid er inne?
Mestere har studenter som fortsetter deres arbeid, har du en etterfølger?
Stan: Dette er en av mine hovedbekymringer nå når jeg blir eldre… Jeg har vurdert å gi det til et arkiv… men jeg har sett altfor mange samlinger smuldre og forsvinne når de blir institusjonalisert … Det er for tiden ingen etterfølger heller, eller hvis det skulle være noen, så burde det være en godt bemidlet person, for denne type arbeid er ikke akkurat lukrativ… eller kanskje burde jeg publisere alt på nettet? Nei, jeg er redd jeg ikke har noe løsning på dette problemet ennå, men jeg tenker definitivt på dette.
aikido.no: Hva jobber du med nå?
Stan: Jeg har utallige DVD’er og bøker å fullføre.
Aikido.no: Disse vil bli annonsert på aikidojournal.com, helt sikkert!
Stan: Selvfølgelig, og på aikido.no, håper jeg!
De 5 minuttene Stanley Pranin hadde lovet meg ble til en livlig samtale på 45 minutter – enda et bevis på sin lidenskapelig hengivenhet… I rommet ved siden av, var Christian Tissier ferdig med å skifte og var klar for neste økten. “Alors?” sa Tissier på fransk når han gikk forbi oss for å få med seg de siste minuttene med aikido selvforsvarsøkten som pågikk under oss. “Oui, oui, on arrive!” En hurtig “thank you so much” og en “no problem” ble utvekslet mens vi skyndet oss til garderobene. Vi har ikke råd til å gå glipp av en økt med én av dagens mestere, eller? Dette kan jo tross alt være morgendagens historie!
Christian Tissier og Bruno Gonzalez,
San Francisco Aikido Project, Suginami dojo, June 2009
http://stavangeraikido.wordpress.com/
http://www.aikidojournal.com/