Reisebrev fra Vietnam

Aikido i Vietnam
Av Bjørn Eirik Olsen
14. desember 2005

Før jeg besøkte Vietnam første gang søkte jeg på “Aikido+Vietnam”på nettet og fant da en beskrivelse av at det å kjøre motorsykkel iSaigon er som “Aikido” i trafikken. Et godt bilde, selv om det ikkeer helt sant. Prinsippet i trafikken i Vietnam er nemlig å la væreå kjøre på noen som er rett foran deg, og så stole på at alle andretenker likedan. Da er det bare å se rett fram og dra på, og å tutefor alle mugger dersom det er noe i veien. I Aikido er det verre,de som kommer fra siden eller bakfra forsøker jo gjerne å ta en -og de tuter ikke.

Jeg har nå kjørt både motorsykkel og trent Aikido i Vietnam medmange gode opplevelser spesielt knyttet til det siste. Somprosjektleder for et bistandsprosjekt hadde jeg hatt seks opphold ilandet i 2004 og 2005. Prosjektets første fase varer ut 2007, sådet blir fortsatt en del reising fremover. I begynnelsen var hvertopphold på nesten en måned, nå holder det med to uker i slengenettersom arbeidet er kommet bedre i gang. Prosjektet går ut på åstyrke to fakultet ved et universitet i Nha Trang (en perle av enby med Vietnams fineste strand – ca 45 mil nord for Ho Chi MinhCity), samt å styrke et Biotech Center ved universitetet. I tilleggtil å være koordinator for undervisning, forskning ogstudentutveksling mellom Vietnam og de norske deltakerne(universitetene i Tromsø, Trondheim og Bergen), jobber jeg medorganisasjonsutvikling og ledelse ved det vietnamesiskeuniversitetet. Arbeidet har vært morsomt, lærerikt og utfordrende.Etter å ha bodd i Japan og deltatt i noen prosjekter i Kina, er detinteressant å få innblikk i nok en asiatisk kultur – med sine uniketrekk. Et herlig land, med svært engasjerte mennesker med massevarme og humor midt oppi vanskelighetene.

Sensei Phong
Det andre som kom opp da jeg søkte på nettet var navnet til SenseiPhong, 6. Dan. Han bygde sammen med broren opp Aikido i Sør-Vietnamfør krigen, og bor og underviser nå i LA, California(www.tenshinkai.com). I tillegg til Aikido, har han et tyvetallsdan’er i andre kampsporter, men det var Aikido som etter hvert blehans levebrød. Jeg tok kontakt med Phong, og det viste seg at viskulle til Vietnam samtidig i Juni 2004. Vi møttes da og hadde engod prat, og jeg ble introdusert til noen av hans elever i Ho ChiMinh City (byen het tidligere Saigon). Som alltid i Aikido, såviste det seg at vi hadde mange felles kjente rundt om. Både AbeSensei i Osaka og Fujita Sensei ved Hombu var blant hans nærekontakter, i tillegg til Doshu.

På min neste tur til Vietnam i oktober 2004 stoppet jeg over iSaigon og hadde noen treninger på District 1 Dojo og Bin Than Dojo.Mottakelsen var overveldende. I tillegg til morsomme treninger medvelkomstplakater og blomster, ble jeg tatt rundt på sightseeingerog bespisning i store doser. Tørsten etter aikidokunnskap, iverenog vennligheten overskrider det meste jeg har vært borti. Heltstrålende.

Etter dette mottok jeg en formell invitasjon til Sensei Phongs70-årsfeiring i California, på et tidspunkt som viste seg å klaffemed mitt neste opphold i Vietnam. Det ble da en jorda-rundt billettog en liten uke i LA på veien hjem fra Asia i månedsskiftetjanuar-februar 2005. Selve feiringen var et kapittel i seg selv.Sensei Phong er en høyt aktet person ikke bare blant sine elever,men i hele det vietnamesiske miljøet i Orange County og langt utover dette. Både ordfører og senatsmedlemmer troppet opp, sammenmed mange hundre inviterte gjester. Feiringen ble fulgt opp med entreningshelg der hovedattraksjonen var Fujita Sensei (8. Dan) fraHombu Dojo, men der også Bill Witt (7. Dan) og fem-seks 6. Dan’erinklusive undertegnede instruerte. Ettersom jeg var der i nesten enuke ble jeg spurt om å undervise på de ordinære treningene itillegg. Som i HCMC ble jeg mottatt med åpne armer og enuovertruffen hjertelighet i Dojoen og utenfor. Det var morsomt åtreffe Fujita Sensei etter mange år (jeg fikk Shodan fra ham i 1981- og jeg hadde nær kontakt med ham i de åra jeg bodde i Japan). Nåble det tid til litt sightseeing med ham og kona, og vi besøktejapanske bad og naturlige varme kilder nesten hver dag. Et utmerketmiddel mot jetlag. Men da de tok turen til Las Vegas foretrakk jegDojoen og en tur til Hollywood i stedet.

Sensei Phong var vennligheten selv. Ikke høyere enn at han nåddemeg til brystet, men med et særdeles stort hjerte. Ikke ulikSuganuma Sensei i måten han behandlet folk på – og i respekten hanfikk tilbake. Interessant å høre om det livet han har levd, bådefra ham selv og elevene. Og det har vist seg å være sværtverdifullt å få full oppbakking fra ham i Vietnam. Ellers var deten opplevelse å undervise i Dojoen hans, mens de to gamlekarene(Phong og Fujita) satt på mattekanten og nøt sitt atrium.

Et yrende liv i Dojoen
Vietnameserne har sin egen måte å være på i Dojoen. Litt mindreformelle enn det vi er vant med. Det er OK å stoppe opp og pratelitt med folk rund seg – og endog ta en mobiltelefon dersom det ernødvendig. Dojoen er full av unge og gamle; et yrende liv ikkeulikt det gatelivet man ser over alt. Det er en del av kulturen.Men faktisk er det litt annerledes i Hanoi i nord, der etiketten erlangt strammere – selv om vennligheten er den samme.

Dojoene i Saigon i sør er ganske veletablert, med ganske mangehøyere graderte – inklusive et par tre fjerde og femte Dan’er. Sågodt som ingen har graderinger fra Hombu (de har gradering direktefra Sensei Phong), delvis fordi det ikke er etablert noe forbund ogdelvis fordi det ville vært alt for kostbart for vietnamesiskelønninger. I Hanoi i nord er Aikido av nyere dato. Det er færresortbelter, og bare noen få 2. Dan’er, men nivået er godtundervisningstilgangen tatt i betraktning.

Da jeg hadde treninger første gang i Saigon kom det folk helt fraHanoi for å være med (samme strekning som Oslo-Tromsø). Jeg fikkimidlertid ikke anledning til å besøke Tenshinkai Hanoi Dojo før nåi oktober 2005, da jeg fikk lagt inn en ekstra dag før et møte medambassaden. Avtalen var at de skulle hente meg på hotellet halv nisøndag morgen, men allerede halv åtte sto en hel gjeng og ventetnede i resepsjonen. Da bar det ut på en kjapp noodle-frokost, ogderetter en god økt i Dojoen. Thao som har ansvar for Disrict 1Dojo i Saigon hadde også tatt turen oppover til Hanoi for å væremed på treningen.

Etter lunsj og sightseeing i Konfutse-tempelet var det en ny økt,og også mandag kveld ble det tid til trening. I tillegg til å gågjennom basic-teknikker og taisabaki, gikk jeg ganske mye inn på endel av de prinsippene jeg jobber med hjemme – med stor suksess.Både teori og treningsform gikk rett hjem på samme måte som iSaigon. Som sagt, vietnamesere er ekstremt kunnskapshungrige og haren utpreget evne til å ta ting fort. Man må ikke glemme at dette eren gammel kultur som var ganske avansert allerede mens vi bodde ihuler. Selv om Europa i dag ligger langt foran Vietnam økonomisk ogteknologisk, så er dette et land med en høy kapasitet på en rekkeområder. Det ser man på den rivende utviklingen i økonomien, og detmerkes på utviklingen ved universitetet jeg jobber opp mot. Jeg sertydelige forskjeller for hvert opphold. Samtidig er det ikke tvilom at landet fortsatt sliter med ettervirkninger av 1000 år medkontinuerlige kriger mot Kina – og i forrige århundre mot Frankrikeog USA, samtidig som byråkrati og styringssystem ikke alltid hengerhelt med i svingene.

Jeg prøver så godt jeg kan å legge inn litt ekstra tid for å trenei Ho Chi Minh City eller Hanoi hver tur jeg er over. Delvis synesjeg det ligger en forpliktelse i å viderebringe aikido-kunnskap,men mest gjør jeg det fordi det er fantastisk morsomt å skape båndover landegrenser på denne måten. (Og det er en god måte å få liv ikropp og sinn etter over ett døgn i fly.)

På det organisatoriske plan forsøker jeg å bidra til at det danneset vietnamesisk Aikidoforbund med formell tilknytning til Hombu.Det er fortsatt en del organisatorisk støy og uenigheter mellomdojoer i Vietnam som må løses. Den tyngste – og dyktigste -grupperingen er de som har utspring fra Sensei Phong, fra den tidenhan opererte i landet. Det kan også være et problem at hovedtyngdenav dojoene er i sør, mens de nasjonale myndigheter er i Hanoi.Derfor er det også viktig å bidra til at båndene mellom nord og sørstyrkes.

Aikido i Nha Trang
Nha Trang (der jeg jobber) er en av Asias vakreste byer med ca enhalv million innbyggere. Sjøfronten er helt fantastisk, og klimaetnyter godt av briser fra havet som svaler om sommeren og varmer omvinteren. Selv i januar er det over 20 grader og ypperligesvømmeforhold. Jeg prøver å stå opp grytidlig hver morgen for ågjøre Chi Kung i soloppgangen eller ta en svømmetur. Og nå blir detsnart Aikido i byen. En av Sensei Phongs elever, Di Au – enpensjonert politimann fra California – har flyttet tilbake tilhjembyen i en alder av 55. Nå forsøker jeg å hjelpe ham til å fåtillatelse til å starte trening i universitetets nye sportshall.Slikt er ikke bare enkelt, ettersom Di er halvt kinesisk og haramerikansk statsborgerskap, men nå går det rette veien. Så da blirdet Aikido her og, forhåpentligvis alt fra årsskiftet. Di harforeløpig fått en elev som meldte seg tilfeldig, og de trenerhjemme i stua. Jeg gleder meg veldig til de første treningene i NhaTrang. Har jeg ikke følt meg hjemme der før, så vil jeg det da!

Neste tur over er i midten av Januar 2006. Jeg skal da innom Hanoiet par dager før Nha Trang, så da blir det gjensyn med gjengen der.
—–

Flere bilder fra treningen i Hanoi 30-31 oktober 2005 ligger pådojoens websted: http://www.tenshinkai-hanoi.org

Share on Facebook