Jeg har forlatt Norge i høst for å trene aikido i Japan. Her eret lite reisebrev:
Jeg bor i Fukouka Dojo som uchi deichi for Suganuma Sensei. Detteer en av de store dojoene her i Fukouka. Den ligger ganske midt ibyen, men er likevel skjermet fra bylarmen i en liten oase avugress og trehus. Når roen senker seg etter kveldstreningene er detlyden av gresshoppene jeg hører, og nabokatten, som nok er litt aven casanova her i strøket. Selve dojoen kan minne om en lave,bortsett fra det japanske taket og skyvedørene. Forutentatamirommet der vi trener, er det garderober og et lite kjøkken.Jeg sover i herregarderderoben.
Dagene er ganske regelmessige, de begynner med at jeg våknerklokken halv seks av vekkerklokka. Akkurat på denne tiden tenkerjeg ofte tanker av typen: “For en tosk jeg er! Her kunne jeg liggeti den myke senga mi hjemme i Norge og rullet meg over og sovetvidere.” I stedet skal jeg bryte meg opp å gjøre klar dojoen tilmorgentreninga klokka sju. Jeg hiver innpå en lett frokost avonigiri, som er en risball pakket inn i noritang, og en liten kannegrønn te. Etter hvert går den første skepsisen over og jeg begynnerå glede meg til treninga. Ofte er det et eller annet aikidoproblemjeg har grublet på siden forrige trening og jeg kan nesten ikkevente med å prøve det ut. Når jeg trener daglig merker jeg at jegtenker mye på aikido utenom treningene også.
Etter frokosten ruller jeg sammen futonmadrassen og vips, ersoveromet forvandlet til herregarderobe. Så går jeg i gang medmorgenstellet av dojoen. Jeg koster alle gulvene, tørker støv,pusser speil og våpnen, og så gir jeg friskt vann til Kami. Det erden guden vi bukker til nar vi bukker mot shinzen, det lillealteret midt i dojoen. Der framme står det også noen blomster somønsker seg litt morgenstell. Jeg fulgte nøye med i begynnelsen forå se hvordan ting skulle vare, det er litt viktig med detaljene såjeg. For eksempel skal ikke dopapiret henge slapt ned fra rullenslik vi kunne finne på å gjøre i Norge. Jeg merket meg at papiretvar brettet som en delikat liten tungespiss som stakk ut avdorullholderen, så nå driver jeg med dorullorigami hver morgen!Etter hvert kommer det som regel noen som hjelper meg med stellet.Det er vanligvis Fujioka san. Han har ansvaret for Fukouka Dojo(inkludert meg tror jeg). Han er en veldig hyggelig mann. Klokkahalv sju er morgenpussen ferdig og nå kommer det stadig flereaikidoka.
Når folk kommer bukker de først mot Kami, sa mot oss som alleredehar kommet. Da setter vi oss alle ned og bukker tilbake. “Ohaiogosaimass!” sier vi. Alle og enhver ønskes velkommen på dennemåten. I begynnelsen synes dette var litt plagsomt husker jeg. Jegville gjerne bruke halvtimen for sju til å varme opp, tøye, oggjøre litt quigong, men måtte stadig avbryte for å sette meg ned åhilse folk velkommen. Nå ser jeg helt anderledes på det. Det er etuhyre viktig ritual og skaper en helt annen stemning enn når allesitter i sin egen verden og fokuserer på sin egen kropp og sin egenpust. En av de mest karakteristiske sidene ved aikidoen her iFukouka er nettopp vekten som legges på fellesskapet. Det er denfelles steminga som teller. Fellesskapet kommer før mine egnebehov. De gir også en deilig følelse av å være inkludert når alleslipper det de har i hendene for å hilse meg når jeg kommer ellerforlater dojoen.
Treninga varer en time og foregår etter et ganske fast mønster. Somregel er det et tema som følges opp over flere treninger slik atdet blir en kontinuitet fra trening til trening. Det er storvariasjon i hvordan folk trener her, noen vil gjerne holdemoratedori sa hardt som mulig mens andre har en kontakt som mest avalt minner om luft. Generelt er det mer fokus på at aikidoen skalfunke her enn det jeg er vandt med fra Norge. Om jeg gjør noe somikke funker sa funker det ikke. Det er en stor utfordring å fåaikidoen solid nok uten å spenne seg, eller å slappe av uten å blislapp (altså få til kiflyten), men der er sannelig ikke lett. Jegjobber med det hver dag og forhåpentligvis har jeg litt framgang.Det er ukene her som stiller disse kravene og i gjennomsnitt er develdig erfarne. På morgentreningene i Fukouka Dojo er det som regelmellom 15 og 30 stykker og da er det bare to, tre som ikke harminimum shodan. Det er flere med godan og rokudan.
Etterpå vasker vi dojoen igjen og så er det ettertrening.
Jeg var over hodet ikke forberedt på hvor viktig fritreningeneeller ettertreningene er, men det er her jeg har lært aller mestaikido. Her er det tid for å studere
teknikker og øvelser i detalj. Da er det dojoens semphai, altså demest erfarne som tar for seg oss som er yngre. Kusukuba san er minsemphai og når jeg lurer på noe spør jeg han. Det hender også athan kommer til meg etter trening for å vise meg noe jeg åpenbartikke hadde fått til på treninga. Så er vi i gang. Da får jegaikidoen min plukket i småbiter og satt pent sammen igjen. Det harvart mye snusk med de helt grunnleggende bevegelsene mine, så mangeettertreninger har gått med til å trene på slikt som irimi ogtenkan ho. I det siste har vi trent i timevis på inngangen tilkatatedori-shihonage-omote. Det er ikke grenser for hvor mangedetaljer det går an å legge merke til: Hvor har jeg pusten min?Hvor setter jeg bena? Fester jeg tærne godt nok i tatami? Hvilkenfingre skal det strømme ki gjennom når jeg går inn? Er jegavslappet nok i armen? Ikke det nei? Burde jeg dessuten rette armenlitt mer ut her på slutten? … Og så videre og så videre. Sidenjeg kom hit har jeg hatt en følelse av å lære aikido på nytt idisse ettertreningene. Dette er ganske forskjellig fra hva jeg harvært vandt med i Norge der den formelle treninga har vært nestenenerådende og det er en ganske annen mate å lære på.
Etter en stund er det tid for te. Da ruller vi ut en duk på tatamiog setter fram kopper og kanner. Kami er den første som serveres,sa Sensei. Vi drikker alltid en mild, grønn te med rystede riskorn.Som regel er det også noen delikate småkaker å spise på. Med jevnemellomrom er det stadig noen som har med seg en eske de legger framfram på shinzen. Nå prates og spøkes det og jeg har mitt svarestrev med å forsøke å forstå noe som helst av det folk sier. Ibegynnelse forstod jeg absolutt ingenting, unntatt navnet mitt noenganger og ord som aikido og dojo. Nå forstår jeg litt flerebruddstykker og har som regel en fornemmelse av hvilket tema, heltgrovt, samtalen dreier seg om. Innimellom kan jeg til og med bidramed slike enkle kommentarer som at “denne kaken var jammen godgitt,” eller for å vare mer presis: “dette nydelig er”.
Etter tepausen fortsetter som regel fritreninga. Det er ikke barefinstudier av teknikker som foregår, det er også aktiviteter som åkaste hverandre i full fart helt til vi ikke har pust igjen ellerforberedelser til embuka. Embuka er aikidooppvisning og høsten erden store embukasesongen. Det er stadig noen som skal et sted ogdemonstrere aikido, som regel et eller annet universitet.Oppvisningene er oftest nøye innøvd, med fancy teknikker og tobiukemi (flyvende ukemi). Selv har jeg deltatt på to oppvisningerallerede. Jeg tror jeg ble invitert delvis fordi jeg er blond oglitt eksotisk og delvis fordi jeg er for hånden siden jeg alltid eri dojoen. Den første oppvisninga var ikke spesielt imponerende trorjeg, den neste var litt bedre for da hadde jeg trent tobi ukemi tiljeg ble som en bankebiff. Da er man mør nok for embuka.
Det varierer hvor lenge ettertreninga varer, men det er ikkeuvanlig at den harde kjernen holder det gående til både halv elleveog elleve på formiddagen. Den harde kjernen i Fukouka Dojo bestårav slike som har tid til å fylle store deler av livet sitt medaikido: noen innbarkede pensjonister, husmødre, selvstendignæringsdrivende og noen studenter som helt åpenbart er av denoppfatning at aikido er minst like viktig som studier.
Når treninga til slutt er over er jeg som regel skubbsulten. Dasetter jeg meg på sykkelen tråkker i vei mot cafeen. Akkurat nåkretser tankene mine som regel rundt ting som stekte egg, digresmorbrød, varme nudler og en kjempestor kopp med kaffe! Ikke etvondt ord om grønn te, men på denne tiden av døgnet farer det somregel et lykkerush gjennom kroppen min når jeg tenker påkaffekoppen jeg snart skal drikke. Slik er det å ligge under forkaffe.
Det tar omtrent et kvarter å sykle til favorittcafeen min. Derifraer det ikke så langt til selve sentrum. Her tar jeg timer i japanskog skriver reisebrev på e-mail. I dette strøket ligger også et parav de andre dojoene jeg pleier å besøke, alt innen noen få minutterpå sykkelen. I det hele tatt kommer jeg meg omtrent hvor det måttevære ved hjelp av sykkelen som jeg låner av dojoen. Første gang jegvar ute å syklet tenkte jeg med meg selv at dette var litt av engammeldags sykkel. Den er tung som en panserkrysser og har kurvforan på styret. Det gikk heller ikke an å stille setet såpass høytat man kunne rette ut foten for å få skikkelig fraspark. Den er jogratis tenker jeg, så får jeg heller sykle langsomt. Men etter somjeg syklet ble jeg oppmerksom på at alle syklet rundt på slikesykler med lave seter og kurv på styret. Jeg tror faktisk ikke jeghar sett mer to, tre slike sykler vi vanlivis forbinder med i-land.Etter som tiden har gått har jeg lært meg å sette pris på dennesykkelen, og nå vet jeg at jeg vil savne den når jeg reiser hjem.Kurven på styret er faktisk helt idell for å transporteretreningstøyet, og det lave, brede setet er behagelig på en underligmåte. Spesielt etter tre, fire timer med morgentrening er detdeilig å sitte på et digert sete med fjæring og sykle i rolig tempomot cafeen. Men ute på veiene lurer farer.
Det er ikke bilene som er faren på Fukoukas veier men syklistene.Jeg er jo vandt til at syklister oppfører seg som forsiktige bilerog sykler i bilenes kjøreretning men her sykles det like gjerne motkjøreretningen som med, og like gjerne på fortauet som på veien sompå hva det måtte være. Trafikklys gjelder ikke for syklister,heller ikke noen andre av de reguleringsmekanismene som vanligvisfår trafikken til å flyte. Syklistene i Fukuoka kan ikkesammenlignes med forsiktige biler, men heller med fullenordtrøndere på vei hjem langs E-6. Det skumleste med syklistene er likevel den fantastiske evnen de har til å gjore alt mulig annetenn å se seg for når de sykler. Jeg har sett syklister kjøre slalommellom fotgjengere i et vanvittig tempo samtidig som de sendertekstmelding med den ene hånda og tenner en røyk med den andre. Jeghar ennå ikke helt funnet ut hvordan det er mulig, selv greier jegnesten ikke å sende tekstmelding mens jeg står helt i ro på gata.
Ellers er Fukouka en typisk japansk storby, med over en milloninnbyggere og en handelsstand som er mer enn ivrig i tjenesten nardet gjelder å lage liv og røre. I oktober var temaet halloween, ogdet har vart gresskar, spindelvev og monster over hele byen. På detmeste spektakulare kjøpesenteret, Canal City, har betjeningen gåttrundt i heksekostymer, med spisse hatter og kapper. Canal City eret eventyrslott av en bygning med sin egen kunstige kanal,vannsøyleshow, kino, hotel og en mengde cafeer og restauranter. Ogselvfølgelig: butikker, butikker, butikker. Den første november vardet slutt på halloween. Da var julen i gang på Canal City med enkjempesalutt.
Plutselig en morgen så jeg et gigantisk tårn som ved nærmereettersyn viste seg å være et slags juletre (tror jeg). Jeg erfortsatt ikke helt sikker. Det er perfekt konisk i formen og ligneren tårnkake med fioletthvite greiner. Disse sitter sa tett atjulepynten tyter ut som vaniljefyllet på ei blotkake når vi tråkkerpå den. I toppen glitrer ikke bare en stjerne, men et heltsolsystem. Over hele Canal City er det kreasjoner som dette, det erslott, vogner, kakepynt og ting jeg ikke greier å forbinde med noenord jeg kjenner. Alt lyser og glitrer i
mørket.
Det mangler ikke på ting å ta seg til i Fukouka, rent bortsett fraå glane på all julepynten. Jeg er blitt ganske godt kjent med endel folk fra Takasago Dojo som jeg treffer innimellom. De er på minegen alder og består av både innfødte japanere og inflyttere fraandre steder. Da går det greit selv om jeg ikke er så god ijapansk.
En annen anledning til å treffe fok er når det er embuka ellerandre store tilstelninger. Og det er en anledning til å feire. Deter alltid en fest i dojoen etter embuka. Da dekker vi langbord påtatami og setter fram mat og sake. Da er det høytidelige taler ogellers mye tull og tøys. Det har vært mange slike fester og de hargjort det mulig å bli kjent med folk på en helt annen måte. Det erlitt andre sider som kommer fram hos folk når vi drikker sake ennnår vi trener. Jeg tror disse festene er viktig for det sterkefellesskapet her i Fukouka. Det er nok ikke tilfeldig at fester ogritualer er noe et hvert menneskesamfunn har hatt siden tidenesmorgen.
Det er Takasago Dojo jeg trener mest i bortsett fra Fukouka Dojo,tre dager i uka er det morgentrening i Takasago Dojo, fire iFukouka Dojo. Jeg drar også på en del kveldstreninger i Takasago.Det er alltid hyggelig, dojoen er kjempeliten og det erkjempefullt. Noen ganger er det ikke en gang plass til å legge heltseg ned for å tøye og vi må gjøre alt sittende og stående.
Kveldstreningene foregår omtrent som morgentreninga, men det erikke like lang ettertrening nå. Og sa er det litt andre folk somkommer, men også noen av de samme. Det er en del stykker her somtrener kriminelt mye.
Når kveldstreninga er over sykler jeg som regel innom detoffentlige badet ved Fukouka Dojo. I begynnelsen dusjet jeg idooen, men etter som det har blitt kaldere i været har blitt mer ogmer glad i badet. Det er ikke varmtvann i Fukouka Dojo. Det er ikkeså godt isolert heller, så alle spør meg om jeg ikke fryser, menjeg synes ikke det er så ille. Faktisk setter jeg pris på detkjølige været for det holder myggen borte. Når det var varmere varmyggen det største problemet i dojolivet. Myggen her i Fukouka erikke som myggen hjemme. Den er mindre av vekst og med stripete ben.Så flyr den nesten helt lydløst som en en slags steath-mygg. Manmerker ingenting før man plutselig er teppebombet med myggstikk.Også er myggen sluere enn det jeg er vandt til. Om man forsøker åklaske den skyndter den seg å gjemme seg. Etter noen minutterkommer den snikende fram igjen og går til nytt angrep. Jeg tror denmå være ganske intelligent, antakelig på linje med de flestemennekser. Bare at myggen er uendelig mer onskapsfullt anlagt. Mennå sitter den altså ute og fryser mens jeg koser meg i den kjøligedojoen.
Når jeg bader om kvelden blir jeg dessuten så varm at det holderseg natten gjennom. Badet heter Zengo og er ganske gammeldags, medskyvedører og
trevegger. Først sitter man på en liten krakk og vasker seg nøyeover hele kroppen, så skyller man seg og hopper oppi den storestampen med glovarmt vann. Det er glovarmt, men om man sier “oohhh,aahhh” går det over fra å være smertefullt til å være deilig. Jegmerket meg at det var fullt av folk med enorme tatoveringer i dettebadet, det var drager som dekket hele ryggen og snodde bena oghalen sin helt rund på magen, nedover føttene og ut i armene. Jegspurte Fujioka san om dette: “var firsiktig!” sa ham, dette varyakutza (mafia). Nå ligger jeg altså om kveldene i en badestampfull av mafia og sier: “aahhh” og “oohhh”.
Når jeg endelig er hjemme i dojoen igjen puster jeg ut. Da er detstille i dojoen. Så stille det bare kan bli på steder der et ellerser fullt av liv. Jeg liker den stillheten. Samtidig vet jeg at detjeg kommer til å savne aller mest nar jeg forlater Fukouka er livetog folkene her. Det er akkurat som om det sosiale er mer intensther enn hjemme i Norge. Så mye mer av oppmerksomheten dreier seg omfellesskapet. Ingen behøver å skjenke sin egen kopp. Når vi drikkerte eller sake har jeg lært meg å følge med de andres kopper, ikkemin egen. Det er alltid noen som fyller min kopp når den blir
tom.
Hilsen Håkon