Aikido i Italia
Salen er stor, med myke, slitte matter. På veggen henger et stortportrett av O’sensei i profil, ved siden av en litt mindre tretavlemed innskriften “Shisei”. Kanskje fordi den ligger vegg i vegg medet svømmebasseng er salen påtagende varm. Selv en februarkveld ivinterbyen Torino tar det ikke lang tid før gi’en er godt fuktig.Og bra er det, for her i Shisei dojo er det ikke satt av mye tidoppvarming. Drøye femten minutter tar det, før vi er ferdige medtøy og bøy, har knegått og rullet frem og tilbake over tatamiennoen ganger, samt gjort tai sabaki-øvelser. Så er det i gang: toganger en time aikidotrening i høyt tempo, innimellom med varianterav teknikker som fremstår som helt ukjente for en lettere forvirretnordmann med 2. kyu og et basisnivå i italiensk.
Mye var annerledes i begynnelsen. Ikke bare den korteoppvarmingen, ikke bare de uvante teknikkene og variantene påtrening, men også livet generelt i Italia. Etter ha bodd et par åri Frankrike trodde jeg at jeg var fullstendig forberedt påkultursjokket da jeg i oktober dro for å arbeide som assistentlærerpå en videregående skole i Italias første hovedstad. Men jeg varoverhodet ikke beredt på møtet med det kaoset som regjerer i denitalienske skolen, hvor klasserommet er fylt av et støynivå påhøyde med en liten fotballtribune, og hvor elevene er likeinteressert i å pugge franske verb som de berusede tilskuerne pånevnte tribune. Med en jobb som best kan karakteriseres med dettrønderske uttrykket “trasig” har Shisei dojo vært et virkeligpusterom i tilværelsen.
Treningen denne kvelden, som alle andre kvelder, ledes av engråstenkt herremann rundt de femti. Nino Dellissanti smiler lettder han sender uke, som i utgangspunktet trodde seg å være tori,seilende i en vakker bue mot matten. En irimi nage er vendt til enkoshi nage. Her legges det stor vekt på det arbeidet uke må gjøre:korrekt angrep, stor innsats og riktig holdning er nøkkelord.Samtidig er det en lett stemning på matta. Italienere forbliritalienere også i dojoen. Her snakker, smiler og ler man, ogforholdet til streng japansk etikette er temmelig avslappet.Likevel er aikidoen hele tiden i fokus. Mye takket væreinstruktøren, som vandrer hvileløst rundt mens han oppmuntrer,korrigerer, smiler, småerter og gir klapp på skulderen.
Gaetano Dellissanti, bare kalt Nino, begynte å trene aikido i 1980.Han dro rundt og trente med mange forskjellige maestri, helt tilhan i 1987 reiste på en leir som skulle angi retningen for hansvidere aikido-liv. Leiren ble instruert av en ung ChristianTissier, og møtet med den franske mesteren ble avgjørende. Sidenden tid har Nino fulgt Tissier sensei tett. Han er i dag medlem avteknisk komité i det italienske forbundet hvor Christian Tissier erteknisk ansvarlig. De fleste land ser ut til å holde seg med flereaikidoforbund. At vi til og med i lille Norge har to sier jo sitt.Det er derfor ingen overraskelse at et land hvornasjonalforsamlingen består av 39 politiske partier (!) også har enrekke aikidoforbund. Det største forbundet er Aikikai Italia, ledetav japanerne Tada sensei og Fujimoto sensei. Tissiers forbund erdet nest største.
Nino lever av å undervise aikido, og holder selv alle treningene,seks dager i uken, enkelte dager med fire treninger om dagen.Mandag og onsdag er det trening også i lunsjtiden, all’ora dipranzo. Her er ikke oppmøtet særlig stort – på det meste har vivært fire – men oppfølgingen hver og én fra treneren erselvfølgelig desto større. En periode var jeg alene, noe som gasvært slitsomme men også veldig lærerike treninger.
Klubben tar opp nybegynnere kontinuerlig. På lunsjtreningene hardet etter jul begynt en pensjonist som hadde kommet til denkonklusjon at aikido, det var det som skulle til for å holde seg iform og holde helsa intakt. Å starte med aikido i en alder av 71år, det står det respekt av!
I tillegg til altså å være en pensjonistidrett er aikido erpopulært blant barn og ungdom i Torino. Ei jente jeg underviser iengelsk har trent aikido i ti år, fra hun var seks, og skal graderetil shodan til sommeren. I Shisei er det en gruppe på 20-25 ungejenter og gutter som trener hver onsdag ettermiddag. Fire-fem avdem møter også opp fredager for barnetrening i den japanskespydkunsten naginata. To andre instruktører sørger for at klubbenhar et tilbud i naginata og kendo, mens Nino selv underviser jodoog iaido.
Treningen er over, vi har gjort rei til kamizaen og til Nino. Hverog én finner vi fram til den personen vi trente med sist, bukker ogsier Grazie mille! En fin gest jeg har lært å sette pris på her iItalia, hvor man til tross for milde kaoset som regjerer over altikke kan gjøre annet enn å føle seg varmt velkommen.
Om nivået på italiensk aikido er høyt og jeg synes jeg har lærtveldig mye de siste fem månedene, er det likevel en annen ting jeghar satt aller mest pris på: den sjenerøsiteten og varmen jeg harblitt møtt med, i Italia generelt og i Shisei dojo spesielt. Det eren smule overraskende for en reservert nordmann, men etter kun fåmåneder føler jeg som hjemme her, og jeg tar meg selv sender entakk til aikido som gir slike muligheter til vennskap.
Marius Warholm Haugen, Tekisuikan