av Bjørn Eirik Olsen, Tromsø, april 2008
Mitt prosjekt er inne i sitt femte år og det har blitt 13 opphold iVietnam. Reisene har etter hvert fått et mønster der jeg stopper enhelgedag eller to på vei til og fra Nha Trang der prosjektet mittforegår, for å trene i Hanoi eller Saigon (HCMC). Når jeg ankommerHanoi står gjerne Quan som leder Tenshinkai Hanoi Dojo påflyplassen med to-tre av sine elever og en stor blomsteroppsats.Det samme skjer i Saigon der jeg blir møtt av Sensei Thao ogshippingdirektøren Binh med sin nye landcruiser. Etter hvert harogså Sensei Di, pensjonert politimann fra LA, åpnet en Dojo ihjembyen Nha Trang. Det har blitt mye fin Aikido og morsommeopplevelser. Noen av disse opplevelsene vil jeg fortelle om her.
Melonfarmdojoen i Saigon
Sensei Thao (5 Dan) har en idé om å ta meg rundt for å instruere påflest mulig av de mer enn 20 klubbene i byen, fordi han tror detkan bidra til en bedre kommunikasjon mellom klubbene. På sikt håperhan på en samling av Aikido i Vietnam i ett forbund. I dag er detmange grupperinger, hvorav Sensei Phong’s Tenshinkai-gruppe er dendominerende (Phong bor og underviser i dag i LA, USA). Denne gangentok Thao meg med til “melonfarmdojoen” som jeg velger å kalle den.Etter en biltur gjennom Saigons trange gater kom vi plutselig tilet område med dyrket mark og meloner i lange baner. Med ett var manute av bylivet og inne i en annen tid, kun forstyrret av lyset fraen kameramann som fikk med seg den minste detalj i alt som skjeddefra parkeringen og til middagen etterpå.
Selve Dojoen, som bare besto av noen søyler og et tak, lå idyllisktil midt i farmen, ved en liten dam sammen med et par andre småbygninger. Eieren, Mr Hien, hadde vært fascinert av Aikido helesitt liv men hadde ikke hatt noen instruktør før han møtte SenseiThao et par-tre år tilbake. Det resulterte i at han laget en Dojomidt i mellom melonene sine. Her trente ca 45 av de 70 ansatte påfarmen, hovedsakelig menn, og nesten alle hadde fått blått ellerbrunt belte. Jeg har sjelden sett en slik treningsiver. Det erinteressant å reflektere over at et stort flertall av et tilfeldigutvalg mennesker kan motiveres til å trene med en slik entusiasme.
Hien fortalte meg at han skulle doble størrelsen på Dojoen i 2007med et nybygg, og spurte meg om jeg kunne holde den offisielleåpningen. Jeg var positiv til det, hvis det kunne tilpasses minereiser over. Dessverre fikk jeg siden beskjed om at melonfarmenbrått var blitt nedlagt. Området, som nok var meget attraktivt forboliger og forretninger, hadde blitt ekspropriert, og jeg ser formeg bulldoserne som feier over den fredfulle pletten midt imetropolen. På tross av svært lavt lønns- og kostnadsnivå i Vietnamhar HCMC blant verdens høyeste tomte- og eiendomspriser. Det skyteropp nye bygninger i ett, og jeg ser betydelige forandringer forhver gang jeg besøker byen.
Møte med en opplyst i Bangkok
Min gode venn og Qigong-lærer Pamela Hiley anbefalte meg å møte MaeChee Sansanee, en buddhistnonne som driver Sathira-DammarsathanCenter i Bangkok. Pamelas tilknytning til henne er gjennomfredsarbeid med utgangspunkt i “inner peace”. Mae Chee Sansaneereiser verden rundt og levendegjør dette budskapet. Neste tur tilAsia, juni 2006, gjorde jeg en avtale. Med konfekt og bøker omNorge i sekken troppet jeg opp i senteret; en utrolig vakker, storhage med utsøkte formasjoner og stier for “walk of peace” i travleBangkok.
Mae Chee er en kjent person i Thailand og internasjonalt, ikke barefor sin fredsfilosofi og for å engasjere seg sterkt ikvinneskjebner, i barn og ungdom og i kriminelle, men også fordihun har en fortid som en av landets toppmodeller på catwalken. I enalder av 27 innså hun at dette livet ikke var det hun ville, og hunble nonne. I dag er hun rundt femti. Den hvit kjortelen, detkarakterfulle ansiktet og det glattbarberte hodet er slående helttil man blir fanget inn i et blikk av varm tilstedeværelse.
Hun plukker en stor blomst fra hagen, bretter bladene i en spesiellformasjon og gir meg den. Jeg overrekker gavene, og vi prater noenfå minutter. Det korte møtet gjør et uutslettelig inntrykk. Jeg harmøtt opplyste mennesker før, men etter dette møtet slo det meg atjeg har trent hardt i 30 år, jeg har møtt mange av verdens bestelærere og jeg har lest hyllemeter med god litteratur, men hvorlangt har jeg egentlig kommet?
Opplevelsen sank innover meg de nærmeste dagene. Jeg var innomHanoi i møte med ambassaden, trente et par ganger og reiste videretil Nha Trang. For ikke å miste en arbeidsdag (direkteflyet gårmidt på dagen) tok jeg et fly sent om kvelden ned til HCMC ogovernattet der for deretter å ta et tidligfly opp til Nha Trang.Hotellet sender gjerne en sjåfør for å plukke gjester opp, og dastår det en person og venter med et skilt med “Mr Olsen”. Dennegangen var det to personer i ankomsthallen med “Mr Olsen”. Detviste seg at Quan i Hanoi Dojo, som er en toppleder i tollvesenetder, hadde ordnet med skyss via sine forbindelser i HCMC, trossmine forsikringer om at det allerede var bestilt. Jeg sendehotellsjåføren i retur og satte meg inn i tollvesenets bil. Hankjørte fullstendig feil, og det tok oss en time å finne hotelletsom lå like ved flyplassen – godt over midnatt. Det var et mørkt,sjuskete hotell som lå vegg i vegg med et diskotek. Umulig å fåsove, og avgangen til Nha Trang var ved fem-sekstiden. Men det blenoen verdifulle timer der møtet med den opplyste nonnen fremmetrefleksjoner over en mer kompromissløs måte å møte livet på medtanke på fokus og retning.
Hundehaler i Hanoi
Mine aikidovenner har aldri flydd eller vært i utlandet. De harderfor ikke begrep om lange flyturer og jetlag. Når jeg ankommerhenter de meg på flyplassen og tar meg til hotellet. Deretter vilde gjerne at vi skal rett ut og spise, og deretter trene. Ettersomjeg har hatt så kort tid på meg i Hanoi og Saigon, har jegakseptert det. På mange måter er trening og svette, ofte i mer enn30 grader fuktig varme, en god måte å få jetlagen ut av kroppen på.Men noen ganger kan det bli vel mye av det gode. I januar 2007hadde jeg lagt opp til weekendtrening i Hanoi. Denne gangen ankomjeg med Vietnam Airlines fra Paris tidlig på morgenen. Koffertenble plassert på rommet og jeg tok en rask dusj mens de ventet iresepsjonen. Vi dro ut og spiste pho; vietnamesisk nudlesuppe tilfrokost, og deretter slappet vi av med litt kaffe og pratet somsedvanlig om Aikido. Vietnameserne elske å prate og filosofere. Enav utøverne i Hanoi, Mr Hung, snakker japansk, og jeg bruker ofteham som tolk mot de andre som ikke kan annet enn vietnamesisk. Detblir en morsom setting; en nordmann som kommuniserer medvietnamesere med japansk som mellomspråk. I alle fall, denne gangenskulle de ta meg til en helt spesiell lunsj, og deretter skulle vitil Dojoen.
Vi var snart av gårde i et følge på fem-seks små motorsykler. Fleremøtte opp på restauranten som viste seg å være enhundekjøttrestaurant, i et område i utkanten av Hanoi der de drevhundeoppdrett og serverte hundekjøtt i stor stil. Det er ikkeførste gangen jeg har fått det servert, men tidligere har det værtén rett blant mange. Nå var det kun hundekjøtt i alle varianter,inkludert innmat, og med vodka til. Det hele kulminerte medgrillede hundehaler. De er fettrike og spesielt ettertraktede, ogsom æresgjest passet alle på å legge på fatet mitt i rikeligedoser.
Etter 24 timer reising og lite søvn, med døgnet snudd opp ned ognoen vodka innabords hadde jeg normalt tatt kveld, dersom det haddevært den sedvanlige varmen, men januarlufta i Hanoi berget meg.Kort tid etter smøg mc-følget seg gjennom overfylte gater på veitil Dojoen som ligger i et stort, offentlig sportssenter. Jeg droinnom hotellet og hentet drakten og rakk en halvtime på ryggen. Detviste seg at ingen av de som hadde spist og skålt mest kom påmatta. De hadde dratt hjem og lagt seg. Men en kjøretur i kjøligluft, noen minutter søvn og en god yoga var det som skulle til, ogtreningen ble fin den.
Hung (sittende t.v. for Bjørn Eirik), Quan (t.h.) og andremedlemmer fra Tenshinkai Hanoi
Minnestund og ensomme sjåfører
Rundt 1. mai 2007 var det langhelg, en fin anledning til ekstradager med Aikido i Saigon. Mailingen var unnagjort, og jeg haddeogså bestilt en ny keikogi fra Binh for å ha i reserve ettersom jegforventet mye svette i den fuktige maivarmen. Jeg ankom med ThaiAir på formiddagen og Thao og Binh møtte meg på flyplassen somvanlig. På tur til hotellet fortalte de at planene var endret. Viskulle til Vung Tau, en bade- og ferieby knappe 10 mil fra Saigon,hvor vi skulle overnatte og dessuten delta i en tradisjonellminnestund for Thaos bror som gikk bort noen år tilbake. De haddeleid en åtteseter med sjåfør og fylte bilen med aikidofolk.
Vung Tau var stappfull av titusener av besøkende fra HCMC på 1.maifering. Vi lånte et hus av noen av Thaos bekjente. Mitt problemvar måten å sove på; på steingulv, uten madrass og uten et lakenover seg – bare oppå en rismatte av den tynne typen vi bruker påstranda. Vietnameserne er vant med det og skjønner neppe problemet.De har sovet på jordgulv og steingulv siden de var små, og varmengjør at pledd er unødvendig. For meg ble det en studie avfestivallivet langs veien og langs stranden. Tusener på tusener avfolk og motorsykler, fløyting, skrål og romantiske par. Siden sovde på fortauet, på stranden og over alt, hotellene kunne bare taunna en brøkdel.
Det ble litt søvn utpå morgenen, deretter strandtur og sightseeing,blant annet opp til en stor Jesus-figur som er en slags kopi av deni Rio. Ved lunsjtider dro vi til minnestunden i heimen til Thaosfamilie. Om lag 15 menn og et par kvinnelige gjester satt rundtlangbordet i første etasje som var dekket til med de lekresteretter. Så kom whiskyen fram, og Thaos slektninger og naboer skålteetter tur som for å se hvor mye den gjestende “samurai-vikingen”tålte. Den av vietnameserne som drakk mest var den innleidesjåføren – et par timer før vi skulle returnere til HCMC. Jegkommenterte det til en av de engelsktalende aikidoutøverne somnikket bekreftende, smilte og svarte: “Ja, sjåfører har et ensomtliv, på kjøring langt borte fra familien, derfor drikker de alltidmye!”
Jeg anbefaler utøvere fra Norge å dra på besøk til Vietnam. Harrietfra Tromsø var der og fikk en kongelig velkomst. Vietnam er etspennende og rimelig land å reise i, og Aikidoen er etterforholdene god. De har utviklet mange solide klubber selv med baresmå drypp av instruksjon utenfra. For den som kan instruere, såfinnes det ikke mer lærelystne og takknemlige utøvere. Enhverlavere gradert vil også få en varm mottakelse. Men man må regne mednoen overraskelser i blant.
Bjørn Eirik Olsen