Intervjudato: 15.02.08
Eyvind: Fulle navn?
Kamilla Lundhaug født 22.11.1974. Det betyr at jeg er 33 år gammel.Akkurat “coming of age”. For oss som er i den verden. Æ har akkuratgjennomført min shodan gradering, for tre kvart år siden og jegtrener nå i Sentrum Aikido og er trener I OSI Aikido fornybegynnerpartiet der.
E: Når begynte du med Aikido?
K: Jeg begynte å trene Aikido i september 2000, nybegynner partiOSI Aikido. Ble introdusert for Aikido av Karsten Sørby når vistuderte kjemi der i Trondheim.
E: Jobb/Yrke?
Y: Jeg er utdannet organisk kjemiker. Gjorde ferdig hovedfagTrondheim og så flytta jeg til Oslo og jobber nå i det somfremdeles heter Alpharma AS men som snart skal skifte navn tilAxellia Pharmaceuticals, som kjemiker. Rett ved siden av Aiki Dojo.Jeg har ennå ikke vært innom og det skjemmes jeg litt over
E: Hvorfor begynte du med Aikido?
K: Der er vi tilbake til den gode Karsten Sørby. Jeg begynte åtrene Judo I det herrens år 1997 og da har jeg et orange belte IJudo. Jeg tror det er veldig få som kjenner meg som vil si at jegvar flink I Judo. Nei, jeg var ikke flink I Judo. På et tidspunktder så måtte man også begynne å konkurere. Det gjorde jeg. Så slojeg skuldra ut sånn at jeg ikke kunne bruke den på et halvt år.Samtidig så studerte jeg sammen med Karsten og han stemte forAikido like ivrig som han gjør fremdeles og like misjonerende somhan gjør fremdeles. Så han snakka veldig masse om det.
Så når jeg da flytta til Oslo I 2000 så visste jeg at jeg måttetrene et eller annet. Jeg hadde tenkt å trene kampsport. Og det varveldig veldig nærliggende å begynne å trene Aikido. Det førstehalvåret I 2000 så drev jeg å opparbeidet meg mot til å begynne påAikido trening. Jeg snakka så mye ivrig om det. At jeg skulle gjøredet. Sånn at jeg ikke kunne trekke meg, noe som gjorde at Sølvi(Gunnes) ble så interessert at hun også ble med! Veldig kjekt åbegynne å trene sammen med noen – enklere å ikke pingle ut påsofaen istedet for…..
E: Hva var positivt og negativt med Judo og Aikido satt oppmot hverandre?
K: Jeg var fasinert av at Aikido ikke konkurrerte. Jeg har ikkekonkurranse instinkt. Og spesielt Judo trening ble vanskelig fordi,at først skulle man da I løpet av et år trene sammen med alleslags mennesker. Og gjorde masse rare teknikker og holdegrep ogvirkelig sammarbeidet om å få dette til og det andre året så skulleman opparbeide et sånn enormt sinne og banke vedkommende flat for åvinne. Eeh, nei. det der var bare ikke aktuelt. Men jeg var veldigklar for at jeg skulle trene kampsport. Miljøene blir veldig bra.Generelt I kampsport miljø. Og da når jeg viste fra Karsten atAikido ikke konkurrerte mot annet en seg selv, da var dette veldigklart at jeg likte det mye bedre
E: Så hvor var det du starta og hvem var instruktør, og såvidere?
K: Jeg startet i OSI Aikido. Som vanlig; to treninger I uka. Så jeghadde Arve Larsen og Trond Pedersen. Da klarte jeg faktisk å samlemot etter et halvt år på nybegynner parti. Og faktisk komme meg påvideregående parti. Så I den perioden var det Sveinung (Røren) ogTor Anton (Gaarder) som delte på de videregående treningene. Detgjorde de I hvertfall halvannet år framover og de var velintruktørene mine kan du si.
E: Hvorfor trener du nå?
K: Det går ikke an å ikke trene Aikido. I løpet av det første åretjeg trente så var det jo også i god tradisjon, blitt pubrunder. Jegvar ikke så veldig sosialt aktiv det første halve året, jeg haddejo akkurat begynt på en doktorgrad og hadde det någenlunde travelt,men etterhvert så ble jeg jo også involvert i det her med pubmiljø.Da var vi egentlig ganske få, men en stanhaftig liten gruppe somvar på pub, og det hjalp veldig på miljøbyggingen. Men det som jegogså oppdaga etterhvert at selv om du faktisk prøver kjempehardt,så går det ikke an å trene Aikido og tenke kjemi samtidig
E: Hvorfor ikke?
K: Fordi du er pokka nødt til å konsentrere deg om hva du holder påmed når du trener Aikido. Det går ikke an å gjøre Aikido-teknikkerog samtidig tenke på noe annet. Du klarer det kanskje, men jegklarer det ikke. Jeg er litt sånn singelminded. Jeg kunne ikketenke på faget mitt mens jeg trente Aikido. Jeg holdt på med endoktorgrad og det var ganske intenst. Etterhvert også da jeg gikkut i jobb og det var ganske intsenst. Jeg oppdaga da defriminuttene som jeg da hadde på trening hvor det rett og slettikke var mulg å tenke på de tinga. Det ble plutselig ekstremtnødvendig, det å kunne tømme hodet for alt annet de timene i uka.Og den fysiske delen. Eller trening må jeg ha for å holde kroppensånn nogenlunde i gang. Og der fungerer Aikido veldig godt for åholde skuldrene nogenlunde sånn nedfor ørene. Men spesielt det dermed å tømme hodet for studie og jobb. Alle sånn vanskelige ting
E: Hva jobber du med nå, hvor er fokus?
K: Akkurat nå det siste tre kvart året. Så jobber jeg med å væremed å bygge klubb. Så jeg jobber ikke så mye med min egeninstruksjon, men faktisk å være en del av et miljø som andre ogsåhar lyst til å være med i. Sentrum Aikido. Utover det. Jeg haromfavna Aikido som begrep som sådan så jeg klarer ikke egentlig åkonsentrere meg om en ting av gangen. Og spesielt nå når vi er nyklubb og det er masse nybegynnere. Og det er masse nybegynner fokusså merker jeg jo at bremser egen teknisk utvikling litt. Hvis jegskal være lit flåsete så synes jeg vinkelen i håndleddet har værtveldig i fokus. Ganske lenge. Jeg prøver å få det til. Ellers erdet som vanlig å prøve å få til teknikk på Tor Anton. Det er vel etsånn glitrende mål.
Du kan ta med det å bygge mental selvtillit på grunnlag av detfysiske. Det å kunne stå rett opp og ned og se noen I øynene og si;Nei. Uten å unnskylde seg, og sånn at den du snakker med skjønnerog respekterer det du sier! Jeg synes Aikido dekker mye mer en barede timene man er på matta
E: Aikido, bruker du det i hverdagen?
K: Puste med magen. Til en viss grad, det blir som jeg sa. Det åkunne stå rett opp og ned og møte et spørsmål. Det føles litt sånnsom å stå i kamae og forberede seg på et angrep. Så er ikkenødvendigvis spørsmål i hverdagen et angrep, men enkelte ganger kandet føles greit å være forberedt på det samme. Trond som vartilstede da jeg disputerte for doktrograden min husker sikkert attil slutt sto jeg i hanmi på gulvet og forsvarte avhandlinga mi. Avgammel vane. Det å stå rak I ryggen og vente på noe. Uten å væreskremt eller bite tenna sammen.
E: Favoritt bøker?
K: Jeg leser faktisk lite Aikido bøker. Jeg leser utrolig liteAikido litteratur. OSI Aikido og Sentrum Aikido er jo klubber somhar veldig liten klubbfokus på den mentale. Og vært mer interessertI å falle høyt og fort enn å sitte å drikke te og diskutere særefilsofiske retninger innenfor Aikido. Så Aikido bøker leser jegegentlig ikke. Så kan man være enig i om at det hadde sikkerthjelpt litt på det også. Jeg leser stort sett fantasy eller sci-fibøker – kanskje bare som virkelighetsflukt – men det er i alle falllettere å forholde seg til andres problemer og tilfeldig vold hvisdet skjer “In a galaxy, far far away……
E: Drømmer /mål?
K: Stort sett så har jeg vel tenkt å klone meg i løpet av noenytterst få år, for jeg har egentlig masse som jeg har lyst til ågjøre og innser at det å være en det funker ikke. Så vi går forkloning. I mellomtida, det jeg prøver å samle mot til det erfaktisk sette i gang en aksjon. Gjøre et eller annet fornuftig medkjønnsfordelingen I Aikido, det er helt jævlig. Jeg sitter på togetnå, vi er på vei til Endo-leir Stockholm. Jeg vet at vi skal møtenoen flere jenter, men hvor mange er vi. Vi er åtte stk. på togetog det er en jente. For halv annen uke siden hadde jeg ennybegynner-trening på Blinderen og vi var vel ca. femten på matta.Det var en jente og det var meg. Det må skje et eller annet
E: Ble du litt inspirert da vi var på Iyasaka?
K: Maria, fine dama (Maria Mossberg, instruktør hos Iyasaka ogmedlem av den svenske graderingskomiteen. red.anm)
E: Dere har snakka litt om kanskje å få henne hit?
K: Vi mangler helt klart kvinnelige forbilder! Hvis du ser på OsloAikidofestival, som er et flott tiltak, hvor mange kvinneligeinstruktører hadde vi? Hvor mange høyt graderte jenter?? Sukk. Såda kan løsningen være å gå utenlands og låne!
Erlend og jeg har snakket om det. Som Beate (Øistad, OSI Aikidored.anm.) litt søtt kommenterte: hvis man har lyst til å rekruterejenter til Aikido så er det kanskje greit å ikke vise en plakat avto mannfolk(?) Og var jo bare sånn; ja, jo hvorfor har ikke vitenkt på det før. Så jeg nok det skal være mulig å få til ganskemye uten nødvendigvis å snu opp ned på verden
E: Så neste OSI-plakat blir deg som kaster Beate, eller noesånt?
K: Eller jeg som kaster Tor Anton.
E: Hva skal til for å gi deg en bra trening?
K: Det skal ikke så mye til. God stemning og ikke nødvendigvisfnisende stemning selv om det fort blir det med meg på matta.Energi på matta da kan jeg gjøre Ikkiyo i en halvannen time. De småøyeblikkene når man skjønner noe, de er så sjeldne at man kan ikkeha en bra trening så sjelden som det. Men de her “aha”-opplevelseneer jo fantastiske.
E: Hva mener du med en “aha”-opplevelse?
K: “Wow, er ikke nikkiyo vanskeligere enn det?” Når du innser atkroppen din skjønner noe du fryktet du aldri kom til å skjønne. Deter veldig sjelden hodet som skjønner først, det er kroppen.
E: Hvilke senseier inspirerer deg, følger du?
K: Endo.. Endo, Endo, Endo, Endo. Jeg har vært på ganske mange Endoleirer nå. Jeg har faktisk ingen ide om antallet, men tror det måvære sjuende, men jeg synes det høres litt mye ut.
Men jeg har vært på mange Endo leirer. Poenget med Endo,egentlig, er at han er en ekstremt flink instruktør, som girekstremt bra stemning på matta, men dette er en leir som foregår iSverige der det rett og slett hagler av veldig veldig flinkeAikidomennesker så du får en sånn delopplevelse av en veldig dyktigSensei, veldig god stemning på matta og en ekstrem mengde dyktigefolk å trene sammen med. Så den pakkeløsningen der blir sånn: “Skalpå Endo-leir!! Ja, ja iiiiihhh, hviiin!! (Klapp,klapp)” ..”Kremt”Så det blir veldig magisk.
E: Hva var det siste seminaret du deltok på?
K: Det var Tenshinkan sin vinter-leir. Første helga etter jul. Deter starten på et nytt år. Man kjenner at man er klar for å startepå nytt og at det er mye liv på disse leirene. I år snakket BjørnEirik ikke så veldig mye, men det om å bruke Aikido i hverdagen.Det gjorde ganske stort inntrykk på meg. Det er ting jeg jobber medsånn som konflikthåndtering.
E: Hva er den morsomste Aikido opplevelsen din?
K: En liten happening under 1. kyu graderingen min. Jeg flirtehvertfall tvers gjennom hele greia, jeg var sliten. Jeg var jævligsliten før vi skulle gradere. Jeg var nervøs som et helvete ogeneste grunnen til at jeg ikke trakk meg, fra den graderinga, varat jeg hadde fortalt hele verden at jeg skulle gradere akkurat da.Jeg hadde ikke tenkt til å komme tilbake: “Nei, jeg pingla ut”. Førdenne graderinga så hadde jeg gått gjennom pensum og katadorimenuchi iriminage. Og av en så hadde jeg fått vite hvordan jegskulle gjøre det og et øyeblikk senere så fikk jeg vite at uansetthva jeg gjorde så måtte jeg ikke gjøre det sånn. Så da hadde man toteknikker I hodet hvorav den ene man ikke måtte gjøre. Så går deten fjorten dagers tid. Jeg kommer på graderinga og jeg skal gjørekatadori menuchi. Jeg er sliten. Jeg er nervøs. Jeg er egentligganske kald siden jeg skulle se de lavere gradene først og varegentlig ikke så veldig inspirert. Det var hvertfall det publikumsa etterpå. På det tidspunktet hadde jeg fått verdens BESTE uke.Som var Haakon Fyhn. Som følger nøyaktig det du gjør, men som gjørdet du holder på med litt gjennomsiktig. Gjør du rare bevegelserser uken min veldig pussig ut. Og får beskjed om å gjøre katadorimenuchi iriminage og husker at det er noe her jeg ikke skal gjøre.Jeg husker ikke hva jeg ikke skal gjøre og hva jeg skal gjøre.Jobber meg gjennom en fem, seks forskjellige varianter av katadorimenuchi iriminage. Hvorav mesteparten aldri har vært sett før ellersenere på en matte. Og jeg tenkte inni meg: “Nå aner jeg ikke hvajeg holder på med” Og det er jo bare en ting å gjøre med det. Ogdet er å begynne å flire. Så jeg flirte meg gjennom hele resten avkatadori menuchi iriminage settingen og fikk beskjed fra pubikum atder kom smilet og spiriten på plass igjen. Det var litt morsomt,jeg må innrømme det. Men det var mer morsomt for meg en de andre.
E: Hva synes du er viktig i rollen som uke?
K: Jeg synes det er viktig for uke å være en god uke;”D´oh” Det åfaktisk balansere det at du skal ikke kolapse. Du skal faktisk væreen angripende uke selv om du ikke har mulighet til å være detlenger, men samtidig ikke begynne å være vrang. Sånn:”Hæ hæ, herstår jeg og du kan ikke treffe meg”. Og balansere det. Det å passepå sin egen balanse så godt at man kan kontre. På hvilket som helsttidspunkt i teknikken. Og samtidig ikke være stiv og ikke værevanskelig. Den synes jeg er veldig vanskelig. Det er godt at manhar noen år på seg.
E: Hva mener du er viktig å lære bort i Aikido?
K: Det jeg prøver å formidle, på mine nybegynnertreninger. Og nåhar jeg vært nybegynnertrener såpass lenge at jeg burde kunnesvare. På et tidspunkt må man jo få hakket masse teknikker inn idisse menneskene, men for meg så prøver jeg å formidle at man lærerikke Aikido på et halvt år. Det å faktisk inspirere, hvis man kankalle det det, folk til å se at dette er gøy. Her er det en verdender ute som vi kan utforske, du må bare holde ut litt til. Det ålære bort at dette er noe du har lyst til å gjøre frem til du dør!
E: Er det viktig å tro på de filosofiske aspektene i Aikidofor å drive med det?
K: Nei
E: Hva synes du er viktig i rollen som nage?
K: Det jeg alltid kommer tilbake til, fordi det er såpass viktigfor meg siden jeg egentlig ikke har det, det er balanse. Det åholde egen balanse. Det sliter jeg med, men det jobber jeg ganskemye med.
E: Hvor ser du deg selv om fem år? Ti år? Opp”Aikido-stigen”?
K: 2011, Andre dan. Jeg og Trond og Ingjerd (Espolin Gaarder,Sentrum Aikido). Jeg kommer aldri til å starte noen klubb.
E: Hvorfor det?
K: Jeg håper jeg kan være en støttespiller, gjerne sterk sådan iden klubben jeg trener i. Som jeg håper er Sentrum. Jeg håper jegkan være et forbilde for jenter i Aikido.
Tekst: Eyvind Røkke
Bilde: Erlend Hove Lillebø/ Kim Andre Tinderholt/ Roman Vesely
For redaksjonen: Erlend Hove Lillebø
September 2008
