Aikido på Brandbu, Vestoppland folkehøyskole
29 januar – 1 februar 2008
Av Maia Graff
Det var i løpet av 2006 jeg tror at ideen begynte å ta form, tenkhvordan det hadde vært å besøke Vestoppland folkehøyskole i ei uke?Jeg vet ikke når jeg først luftet tanken for Dimitris, men han gameg et smil og sa det kunne la seg gjøre. Skolegang et annet sted,la beslag på min tilstedeværelse, intil jeg tok ut et permisjonsår,der jeg prøvde å avtales å komme på besøk i løpet av våren 2007. Deukene jeg kunne, passet ikke for skolen, aikidoklassen skulle påsin obligatoriske japantur. Så gikk det hele i glemmeboka, jegsjenket det i vertfall ikke mange tanker, og lot ikke høre fra meg.Da sommerleiren 2007 demret og jeg fikk øye på Dimitris, falt detpå en måte på plass, og jeg innså at det ikke hadde vært helt braat jeg ikke hadde gitt beskjed. Mange hendelser seinere, tar jegmot til meg, og sender melding om det kan la seg gjøre på nyåret2008. Som sagt som gjort.
Dimitris Farmakidis kommer fra Hellas, han er muskuløs, og hartrekk som en filmstjerne. Han har drevet i flere år med dans og desiste syv år er han lærer i aikido på Vestoppland folkehøyskole,som ligger i Brandbu. Han prater norsk såpas godt at jeg som ernordfra og prater dialekt glemmer meg og sender han melding pådialekt, det skjønner han ikke stort av, viser det seg seinere…
Dimitris pendler og bor halve uka i si leilighet på skolen, derforer aikidoklassene konsentrert til 4 dager på skolen. Jeg kommerderfor mandags kveld og møtes av ei stille, avdempa stemning påskolen. Sofagruppene ved kantina er fyllt opp av mennesker somtydelig trives i stillheta. Jeg aner ikke hva som venter meg og erspent, jeg tas godt imot, og innkvarteres på et gjesterom påskolen.
I løpet av uka får jeg servert te inne hos Dimitris noen ganger,ofte i lag med de andre gjestene på skolen. Vi diskuterer, Dimitrisforteller og teen smaker godt. Jeg kommenterer at det er littforskjellig stil på aikidoen fra forskjellige klubber, og Dimitrislurer på hva slags kjennetegn det er på Aikido som han underviser ipå skolen. Jeg sier at det trenes mer med “dynamisk” enn det jeg ervant med. Faktisk føler jeg meg litt som en nybegynner på matta,plutselig har jeg fått volsomt mange armer og bein å holde styr på.
Alle sko står pent på rad langs veggen utenfor dojoen som ligger iannen etasje over kantina. Det er et vakkert rom… kaligrafier påveggene, spotter i taket og det tennes røkelse i begynnelsen avhver trening. Selv om jeg er rimelig sensitiv og lett lar meg plageav lukter og røyk, er rommet med nok luft og det går helt bra.
Elevene virker motiverte. Det er hvordan de lytter, hvordan demøter deg som treningspartner. De vil trene aikido! De er presisttil timen, alle har rene drakter, alle deltar, om ikke noen skadehindrer dem, da er de alikevel tilstede, sitter og ser på. Høyt oglavt, tungt og lett, er der. Jeg merker meg ingen særlig forskjelli antall jenter og gutter. Når anspentheten over å være helt nylegger seg til ro, strømmer en trygg følelse fra dojoen ogmenneskene der inn i meg.
En av grunnene til at jeg liker aikido, er fordi det er en verdenpå matta hvor ritualene og treninga gir en forutsigbarhet somskaper et trygt rom. I dette rommet ser jeg min og andrespersonlighet komme til syne på en fin måte. Det å lede treninga erintet unntak – Dimitris, som er hovedlæreren i aikidoklassene påBrandbu, har sin egen stil; direkte, varm og lett konfronterende.Slik jeg opplevde det, har han oversikt over hva som foregår påmatta, og han er tydelig på hvilke forventninger det er til eleveneog på hvilke regler som gjelder. Han er en lærer som formidler medglød, og det tror jeg smitter over på elevene. Hele tida og uten åmiste fokuset på teknikkene, er han bevisst på det selvutviklendemed å drive med aikido.
Enhver lærer vet hva jeg mener, når jeg sier at en må taavgjørelser, handle, for å i det hele tatt formidle og skape enmulighet til læring og erfaring. Det er en virkelighet der en haransvar, der en står ansvarlig, og der en ikke har annet å gjøre ennå ta øyeblikket i bruk. En blir tvunget til handling, og en må baregjøre det beste ut av det. Det er ikke alltid rom forargumentering, en skal og stå i et gjensidig forhold hvor en gjørdet som en blitt bedt om. Samtidig er enhver myndig på grensene tilautoritær om en ikke lar diskusjoner og spørsmål også få omhandleelevenes selvstyrte frihet. Dimitris setter rammer som han henvisertil de japanske dojoene han har besøkt med de klassene som har værtmed til Japan. Han er trofast til den formen som han har fått etinntrykk av derfra. Han forbereder elevene godt på det japanbesøketde skal til. Som deltakere gjør og øver vi oss på det han ber ossom, uten spørsmål, og så er det heller ikke skummelt å si ifra omdet er noe som oppleves annerledes.
Jeg opplever at det å trene hos han er utviklende, har du talent,kan det være at han sier det, men det er ingen mulighet for å blihøy på pæra heller. Jeg sier det til de andre gjestene, detidligere elevene som har kommet tilbake for å trene noen dager påskolen, og ansiktene deres brister i store smil og de nikker, -ja,slik er det. Egomasasje er det ikke snakk om. Han føyer ikke, tilde som har ønske om å bli opphøyd og dullet med.
Dimitris ser alle elevene og de utfordringer hver og en har i sineliv. Han er klar over aikidoens selvutviklende karakter, og leggerstor vekt på dette som lærer på folkehøyskolen. Der han har råd,kommer han med det. Siden han bor på skolen de dagene han er der,og skjøtter sitt læreransvar som kveldsvakt bedre enn noen av deandre lærerene, blir han nok spurt endel ganger de dagene hanegenlig har fri på kvelden, om ikke nøklene hans kan lånes, og omikke han kan hjelpe til når noe skal fikses.
Hvem kan komme på kant med en slik lærer? Kanskje de som er usikre?Kanskje de som ikke evner til å sanse varmen i han som menneske? Imeg, den korte perioden jeg var der, kjente jeg en unagendeydmykhet gro i meg. Ikke en slik ydmykhet, som går mot utslettelseav selvet, men en ydmykhet som i å vite at det er noe større ennmeg som jeg kan ta del i. Det er vel alltid noen som har vanskerfor å ta imot slikt, og som skjønner at de ikke greier det. Kanskjede skjuler det inne i seg, for å følge strømmen, uten motstand ogfriksjon. De følger muligens den allmene formen utad, mens detformen bygger på i kroppen, ikke er der.
Det er kveld i Brandbu og det er storm ute. Skolen ligger litt i lyfor der vinden kommer fra, men mastene vaier enda. Det erklubbtrening og valgfagstrening, og det er mange forskjellige folksom har funnet veien til dojoen. Rett før jeg setter meg og serventende mot Dimitris, streifer blikket mitt snø som virvles oppute på skoletunet. Det er akkurat i skumringstimen, dennejanuardagen, og det blåner, mot indigo inn i oppvarminga. Snart ermørket ute som seil rundt lyktestolpene, og snøen ligger støvetehvitt over landskapet. Jeg har vært på mange aikidotreninger og deter stort sett det samme. Oppvarming, mer eller mindre, bukke til enpartner, noen taust, andre med den velkjente japanske hilsninga. Det er en ny opplevelse når lyset begynner å blinke, det skjer noenganger. Strømmen går så helt og så er bekmørket her. “Ikke fall”,sier Dimitris klare stemme mens øynene våre gjør sine førsteanstrengelser i mørket. Treninga fortsetter. Noen finner fram telysog senteret i dojoen får et vart, flakkende skinn. Noen fålysestaker på veggene lyser også, men det er fremdeles som enskumrings-kornete tåke. Øynene venner seg sakte til det svakelyset. Stemninga er en helt anna, og vi fortsetter med å ikke kasteog ikke falle, siden det ikke er helt oversiktelig i det dunklelyset. Det er en utrolig opplevelse. Vi blir instruert i en nyteknikk, og det vi ser, er den svarte konturen av Dimitris og hansuke, mot den flakkende, opplyste veggen. Slik må de gamle ha trentfør det elektriske lyset kom, sier noen. Og jeg forestiller megdet, men tenker med meg selv at det nok har vært små lanternerlangs veggene, som gir mer lys enn de få telysene som er her nå.Jeg tror det er den mest uforglemmelige treninga jeg har hattnoengang.
På kveldene, når det ikke er trening, er det mulig å ta badstu igarderoben under gymsalen. Ellers er sofagruppene ved kantinahyppig besøkt og folk tar med seg både strikketøy og sine bærbaredatamaskiner dit. Den først uka aikidoelevene trener, kommer de tildette stedet og klager sin arme råd, for det tar på å starte rettpå med mange treninger ukentlig. Det tar ikke lange tida, før noenhar forbarmet seg; skolen har massasje som et valgfagskurs, og deter alltid noen som gjerne vil ha noen å øve seg på. Jeg tror jegselv, som en fremmed, fikk massasje to eller tre ganger i løpet avde dagene jeg var der. Måltidene på skolen er en opplevelse. Tolinjer driver med hard fysisk aktivitet, og de resterende harundervisning i mer vanlig klasseromsform, der noen av fagene errettet mot mat og helse. Det er med andre ord de som spiser mye,sultent, og de som virker som de har større interesse av ådiskutere maten, enn å spise. Kvaliteten på maten er god, og det erfin variasjon i smakene. Kikerter er godt næringsmessig, menmuligens noe upopulært blant elevene, det var akkurat den middagenpåfallende stort frafall. Det er jo ikke langt ned bakkene til detsjarmerende sentrumet i Brandbu, hvor nok mange satte pizza påmenyen…