Endo sensei
Nordmenn på weekend-seminar i Stockholm 11. til 13. februar 2011.
36 nordmenn tok turen til helgeseminaret med Endo sensei i Stockholm i år, og det var 7 av oss på yudanshaseminaret i ukedagene. Deltakelsen fra Norge på Endo senseis seminar har økt de siste femårene, også på hans andreeuropeiske seminar. Hvorfor har det blitt så populært å reise på seminarene til Endo sensei? Hvorfor kommer vi tilbake gang etter gang? Jeg kan selvsagt ikke forklare hvorfor andre gjør det, men her er noen av mine egne grunner til at jeg trener med ham.
“Why???”
På seminarene med Endo sensei starter vi vanligvis medå sitte fem minutter i seiza. Det første seminaret jeg var på, startet han med å spørre oss hvorfor vi sitter i seiza, om vi gjorde god seiza, og hva det betyr å sitte korrekt? Hvorfor? Jeg hadde sittet i seiza før treninger tidligere, men jeg hadde ikke tenkt noe dypere igjennom hvorfor på egenhånd før. Endo sensei var den første som oppfordret meg til å sjekke selv og tenke igjennom, for meg selv, hvorfor. Tidligere hadde jeg kun blitt fortalt at slik var det, og slik måtte jeg gjøre. Min første erfaring med Endo sensei var disse spørsmålene, og han stiller dem hele tiden, ikke bare om meditasjonen på begynnelsen. Han ønsker ikke at vi skal svare på spørsmålene til ham, men han vil at vi skal finne svar på dem med egne ord, for oss selv.
Det var først etter dette at jeg begynte å sette pris på å sette meg ned i seiza i fem minutter før alle treninger. Det var først etter t jeg hadde sjekket hva jeg følte og tenkt igjennom hva som skjer med meg i løpet av disse fem minuttene, forutsatt at jeg lar det skje, at jeg fant verdien i det vi gjorde. Dersom man kun følger en prosedyre som man selv ikke er overbevist om (har sjekket eller tenkt igjennom grundig på egenhånd), gjør man det ikke egentlig i det hele tatt. I alle fall når det gjelder aikido. Tidligere hadde jeg pleid å gjøre noen små utålmodige bevegelser som å vugge litt fra side til side, se meg litt rundt i rommet, og generelt ventet særdeles utålmodig på at treningen skulle starte (selvsagt totalt uvitende om at treningen i aller høyeste grad allerede hadde begynt). Stillheten i sinnet som kommer av denne meditasjonen ser jeg nå på som veldig verdifull, og jeg prøver å beholde den gjennom hele treningen. Imidlertid: Hadde det ikke vært for “Hvorfor?”, vet jeg ikke hvordan det hadde vært for meg nå, og, faktisk, om jeg i det hele tatt ville ha trent aikido fremdeles (det var nemlig en tilsvarende endring i måten jeg tenkte på nesten alt vi gjør i aikido etter mitt møte med Endo sensei).
Spørsmålene fortsatte gjennom hele seminaret, og hvert seminar kommer spørsmålene. Hvorfor gjør vi ikkyo? Hva lærer vi av ikkyo? Hvordan er din tilstand nå? Hvorfor falt partneren nå? Sjekk denne situasjonen selv osv. Når man søker inne i seg selv, finner man ofte ting man ikke ønsker å innrømme:
Frykt for å ikke klare å gjennomføre teknikken på partneren. Frykt som kan få deg til å prøve å dekke over en feil med en ny feil, og deretter en ny feil for å dekke over den foregående osv…
Selv om man klarer å kaste partneren, er det ikke nødvendigvis en godt utført teknikk. Vi trener tross alt i en treningssituasjon der partneren samarbeider innenfor en “avtale”. Man kan ha forskjellige avtaler om hvilken rolle partneren skal ha, men likevel:
Vi trener kampkunst, og hvis man skal studere situasjonene fullstendig bør vi også studere det indre. Også det vi kanskje ikke ønsker å vite om oss selv.
Kata og waza
Vi trener mye kata i aikido. Ikkyo, irimi nage, shiho nage osv. Uke gjør sin del nøyaktig som avtalt, og tori gjør sin del nøyaktig som avtalt – som et dikt man leser opp: Man kan legge sitt personlige preg på opplesningen, men diktet er fremdeles skrevet av forfatteren. Et annet eksempel er hvis man spiller en melodi som noen andre har skrevet. Kata lærer oss aikido, forutsatt at man studerer dem på en riktig måte, men de er i seg selv kun et redskap, ikke målet. Vi ønsker å skrive våre egne dikt, lage våre egne melodier, kaste partneren på en unik måte tilpasset nøyaktig den situasjonen du er i akkurat NÅ!
Før jeg møtte Endo sensei, var jeg veldig fokusert på kata. Jeg så på dem som en “hvis en angriper gjør slik, bør jeg gjøre slik”- ting. Som en oppskrift på å løse situasjonen vi opplever i dojoen. Alt som betydde noe var å kaste partneren. Men hvorfor å kaste partneren i en treningssituasjon er jo veien til målet, men ikke målet i seg selv. Hvorfor skal jeg kaste partneren akkurat slik? Jeg studerte et sett med punkter (et punkt for ikkyo, et for shiho nage, et for kote gaeshi osv.) i et mangedimensjonalt rom. Aikido kan bedre beskrives som et kontinuerlig spekter (Uendelig mange punkter på en linje, ikke 5, ikke 10 eller 1000. Uendelig mange). Det finnes uendelig mange måter å kaste partneren på, så hvorfor alltid spille sangen noen andre har skrevet før? Partneren er der for å hjelpe oss å lære aikido. Målet er jo ikke å kaste ham/henne, men å jobbe sammen så vi begge kan utvikle oss i aikido, og forstå prinsippene som til slutt vil gi oss evnen til improvisere vår egen melodi i den situasjonen vi står overfor. Jeg opplevde at jeg tidligere hadde hatt et voldsomt tunnelsyn på aikido.
Hvordan lærer vi aikido?
Vi lærer alle sammen på en litt forskjellig måte, men ved å observere min egen læringsprosess og slik jeg har opplevd det som instruktør, har jeg fått et inntrykk av at vi kan grovt sett dele inn opplevelsene som man lærer av i verbale inntrykk, visuelle inntrykk og egen erfaring.
Verbal instruksjon
Dersom du blir fortalt noe, går det ofte inn det ene øret og ut det andre. Etter min mening gir det et for svakt inntrykk til å bli husket, spesielt av kroppen, når vi selv skal gjøre aikido. Verbal instruksjon kan være veldig nyttig for å lede oppmerksomheten til det som instruktøren ønsker å formidle, men den kan også veldig lett mistolkes og misforstås.
Visuell instruksjon
Man kan se den fysiske bevegelsen fullstendig, men det mangler allikevel mange detaljer som øyet ikke kan se.å demonstrere en øvelse med en partner er en god måte å vise en gruppe mennesker hvordan man ønsker at de skal trene, men jeg synes at det ofte er veldig ufullstendig som fremstilling av det man prøver å formidle (som de må trene for å tilegne seg). Overdreven bruk kan flytte fokuset for mye over på instruktørens personlige måte å oppnå “harmoni” i akkurat dette tilfellet, med akkurat denne partneren å vise noe aikido i alle detaljer og fra alle forskjellige vinkler for å være pedagogisk kan etter min mening faktisk være en bjørnetjeneste for de som ser på fordi det blir veldig fokus på instruktørens løsning, så det kan hindre studenten i å finne sin egen løsning.
Instruksjon ved å “fremprovosere” situasjoner som gir egen erfaring
Denne formen for instruksjon baserer seg selvsagt på de to tidligere nevnte formene, men jeg mener det er her man faktisk kan finne det mest verdifulle i aikido. Man kan lære mye om kata, former, filosofi og idèer fra å bli fortalt ting og å bli vist ting, men aikido kommer fra det du selv gjør sammen med en treningspartner på tatamien. Slik jeg ser det, er det helt essensielt for en nstruktør å være i stand til å legge til rette for og konstruere situasjoner og å gi opplevelser for studentene som gir dem erfaring innen det fokusområdet man ønsker å lære bort. En viktig del her, blant annet for å unngå misforståelser, tror jeg er at man selv kan føle når instruktøren trener med deg.
Du føler aikido og prøver siden selv å lete etter følelsen av aikido. Endo sensei prater mye og bruker mye tid til å vise, men hovedattraksjonen for meg har alltid vært situasjonene han konstruerer som jeg kan prøve ut sammen med treningspartnerne mine, hele tiden med oppfordringen om å sjekke selv hva jeg føler. I tillegg går han selv mye rundt og trener med alle deltakerne på seminaret, og gir alle følelsen av det han prøver å gi oss. I stedet forå vise kun korrekt form, oppforder han oss til å sette spørsmål ved om det han gjør virkelig er korrekt form.
Det er alltid en eventyrlysten atmosfære på seminaret, og det er plass til å studere vanskelige ting som “ikke virker” ennå. Øvelsene er konstruert slik at et spesielt fokusområde blir satt i sentrum, og man kan føle selv og eksperimentere.
Et godt miljø for å lære aikido
Etter en trening med Endo sensei, uansett hvor vanskelig tema vi har jobbet med og uansett hvor umulig det har vært for meg å gjøre det som jeg prøvde å gjøre, har jeg en veldig god, nesten lykkelig, følelse etter økten. Hvorfor?
Treningspartnerne dine
I begynnelsen er det veldig viktig å trene sammen med noen som er opptatt av det samme som deg selv, slik at dere kan trene sammen med samme fokus, uten konkurranse, og hjelpe hverandre med å få den riktige følelsen. Når du så har minnet om denne følelsen sterkt i kroppen så vel som i sinnet, er det viktig å prøve det jevnlig med treningspartnere som er forskjellige fra den første gruppen – kanskje med noen som ikke har trent på samme måte og som blir overrasket av effekten du gir dem ved å prøve det du har fått fra å trene med en “samarbeidende” partner. Fremdeles vil det være katastrofalt for progresjonen hvis treningen utvikler seg til en konkurranse med partneren, fordi det vil ødelegge den riktige følelsen når ønsket om å vinne blir sterkere enn viljen til å studere fokusområdet du er i ferd med å lære. Kun etter mange hundre treningstimer på et fokusområde tror jeg personlig at man kan ha nytte av vanskeligere treningspartnere i en åpen situasjon (du står fritt til å løse oppgaven partneren presenterer for deg slik du selv ønsker).
En studie av realiteten
Vi som studerer kampkunst (martial arts), studerer realiteten, ikke bare snille, samarbeidsvillige treningspartnere, men realiteten. Gjennom treningen hjelper vi hverandre å forstå prinsipper. Likevel er det lett for at vi får et
inntrykk som er en feilaktig fremstilling av realiteten fordi vi alltid trener i en liten boks av “urealisme”. Når vi så møter en vanskelig treningspartner på et seminar, bør vi ikke bli irriterte, men takknemlige for muligheten til å studere noe som er utenfor vår egen private boks av det vi oppfatter som realisme. Noen treningspartnere virker som om de gjør alt de kan for å få deg til å bryte prinsippene du strever hardt medå lære. Da har man også muligheten til å trene sinnet i å ikke bli forstyrret av små ting som dette. Selv om disse treningspartnerne er låst i sin egen boks, kan de hjelpe deg med å frigjøre deg fra din. Ikke alle er klare for å komme ut av boksen, og noen blir kanskje aldri det? Det finnes mange som ikke trener aikido som kampkunst/martial arts, men som gjør det som en annen form for trening. Egentlig synes jeg det er veldig viktig å møte noen treningspartnere som er “vanskelige” av og til, men det er virkelig nødvendig å ha “samarbeidende” treningspartnere når man studerer et nytt og vanskelig fokusområde. Treningspartnerne bør være presise i måten de gjør ukemi, slik at man kan oppleve det som gir den riktige følelsen.
En streng lærer
Endo sensei har veldig smal aksept for måter å trene på hans seminar. Man kan ikke komme på treningene hans kun for å treffe venner, og trene aikido slik som man gjør vanligvis. Man kommer dit for å trene på hans måte, og kun på hans måte (og treffe venner i tillegg selvsagt). Hvis han ser deg gjøre noe han ikke liker, har det ingen betydning om man er 6. dan eller 6. kyu. Han kommer og slår deg på hånden som gjorde feilen og korrigerer. Dette gjelder også, og kanskje spesielt, når det gjelder ukes rolle, særlig dersom du trener med en mindre erfaren partner. Da er det din oppgave å gi din aller beste følelse til partneren gjennom angrepet og sørge for at han/hun kjenner hvordan det skal føles. På grunn av at han er så streng med treningsformen, foregår treningen på en mye mer harmonisk måte enn jeg har opplevd på mange andre seminar. Alle hjelper hverandre, og alle gir hverandre en god følelse. Hvis noen begynner å konkurrere, kommer sensei og korrigerer treningsformen. Man sliter med mange ting på Endo senseis seminar, og man kan føle det, men energien fra partneren er alltid veldig positiv, så man blir glad allikevel.
Det finnes selvsagt “dårlige” treningspartnere overalt, men på Endo senseis seminar er det stort sett ekstremt gode treningspartnere, nettopp fordi han er tilstede og trener med oss og korrigerer både uke og tori, slik at det blir en god og samarbeidende stemning på tatamien.
Hva får man fra seminarene?
Etter noen få år der jeg har vært relativt aktiv med å reise på seminar med Endo sensei er det ganske interessant å legge merke til hva jeg har fått av ham.
Ting som ikke kan læres bort, men som må gro inne i deg
Endo sensei har et sett med øvelser jeg alltid har vært veldig fascinert av. Partneren løfter armen eller armene dine opp og du senker/strekker dem ned. Dette studiet avå kollapse partneren utvikler seg ved at du føler diverse ting, og i løpet av treningen observerer og sjekker de tingene han fortalte deg at du skulle sjekke. Hvorfor? Man kan ikke se hvordan det gjøres. Hvordan kan en liten mann senke armene ned til gulvet når to sterke og store unge menn løfter armene hans med begge hender?
Dette prinsippet kommer igjen overalt i treningen med Endo sensei. Man kollapser partneren ved å strekke armene ned. Både verbal og visuell instruksjon kan bare veilede deg tilå studere dette på den riktige måten. Bare ved å erfare det selv, kan du få denne egenskapen. Den “gror” inne i deg når du trener, studerer og spør deg selv hva du føler. Du blir redd når du ikke klarer å senke armen ned, så du kompenserer med å lene kroppsvekten på partneren og spenne armen. Du må avsløre deg selv fordi du kan ikke stole på at det alltid skal være en instruktør tilstede for å korrigere deg. Ingen vil innrømme at man blir redd, men vi blir alle redde av og til. Når man lærer høy ukemi, er man redd for å falle og slå seg. Når man skal kaste noen, er man redd for å mislykkes.
Andre ting som vi driver mye med på seminarene er hvordan man bruker timing og justering av avstand tilå gjøre ting på vår egen måte, utenå kopiere noen bestemt form. Alltid med en myk og skarp og konsentrert spenning mellom treningspartnerne.
Sjekk hvordan du er
Evnen/oppmerksomheten som kreves for å være sin egen instruktør er noe av det mest nyttige jeg har fått fra Endo sensei. Hvis man søker inn i seg selv, og sjekker hva man føler i forskjellige situasjoner, kan man lære veldig mye. Aikido blir en stor og spennende verden man kan utforske uendelig med forskjellige treningspartnere. Når man prøver å gjøre noe på noen, glemmer man ofte seg selv, og man vurderer kvaliteten på det man har gjort utelukkende utifra effekten man har på treningspartneren.
Frihet
På Endo senseis seminar jobber vi etter min mening mye med å oppnå frihet. Hva er frihet? Jeg vet ikke hva frihet er ennå, men jeg vet hva det vil si å ikke være fri. Hvis du gjør jiyu waza og alt som kommer ut av deg er basic kata, og sinnet ditt er opptatt hele tiden, er du i alle fall ikke fri. Eller hvis partneren griper armen din virkelig hardt og du begynner å kjempe mot ham/henne. Eller hvis du har to eller tre angripere og du løper rundt som en gal og fekter med armene og har store stirrende øyne som snur stivt fra side til side. Til nå synes jeg kanskje frihet og stillhet i sinnet er mye det samme. å ha mange måterå løse alle oppgaver partneren kan gi deg er et eksempel på noe som gir deg stillhet i sinnet. Stillhet i sinnet gir frihet.
I de fem årene jeg har trent med Endo sensei har jeg oppfattet frihet som det ultimate målet, i alle fall så langt jeg klarer å se nå.
Tilfeldigheter
Mange andre instruktører hadde tidligere prøvd å lære meg de samme tingene som Endo sensei lærte meg, men den gang var jeg ikke klar for å forstå det ennå.
Jeg kjenner mange som misliker Endo sensei av akkurat de samme grunnene som jeg trenger ham. Når jeg gjør noe som han ikke liker, får jeg vite det, og han holder ingen ting tilbake. Han fokuserte på de tingene jeg var åpen for akkurat da jeg var åpen for dem. Jeg kjenner flere som sluttet å trene med ham akkurat da jeg begynte å trene med ham fordi han brukte mye tid på å gjøre øvelser som jeg fikk noe ut av, men som de ikke fikk noe ut av. Jeg har selv vært i den situasjonen, og jeg forstår dem veldig godt. Vi er alle ute etter noe i aikido, og vi trenger forskjellige ting på forskjellige tidspunkt. For meg var det Endo sensei som viste meg de riktige tingene på riktig tidspunkt.
Han har ca 20 seminar per år rundt om i verden. De fleste av dem i Europa. Han har imidlertid trøbbel med helsen, og det er ikke sikkert han kommer til å fortsette å reise så mye lenger. Derfor føler jeg at jeg bør prøve å få med meg så mange seminar som mulig før jeg blir nødt til å begynne å reise til Japan for å trene med ham. Hvis du har tenkt på å trene med ham er det kanskje på tide å gjøre det, før det er for sent.
