Reisebrev fra Japan

Jeg begynte å trene Aikido på folkehøyskole i 2014 og jeg må innrømme at en stor motivator for å ta det livsvalget var nettopp å kunne reise til Japan. Det gjorde jeg på studietur i 2016. Nå i 2023 fikk jeg endelig mulighet til å dra tilbake til dette fantastiske landet takket være IAF som arrangerte det aller første internasjonale seminaret for unge voksne i Kyoto! NAF valgte å sponse flyreise og opphold for inntil 2 personer, så jeg slang meg på og det viste seg at jeg ble den eneste fra Norge som skulle reise for å delta på dette seminaret tidlig i september.

Selvfølgelig interesserer jeg meg for japansk språk, kultur og mat, men dette var først og fremst en mulighet til å knytte kontakt med andre unge utøvere fra verden over og tilegne meg en helt ny forståelse av hva Aikido kan være.

Seminaret i Kyoto ble avholdt den 14.-16. september, men min egen klubb, Tenshinkan, hadde allerede planlagt sin egen tur fra slutten av samme måned. Det var en gyllen mulighet til å bli igjen et par dager mellom Kyoto International Youth Seminar og Tenshinkans Japan-tur!

Torsdag 14. var første trening på Tokyo Hombu Dojo (morgentrening kl 05:30) med IAF-gruppa. Det var representanter fra til sammen 12 land og vi var 25stk totalt. Jeg var heller ikke den eneste som reiste alene. Etter treninga hadde vi et møte med Dojo-cho (Ueshiba Mitsuteru, tidligere kjent som Waka-sensei) hvor vi spurte om hans Aikido-inspirasjon, hvordan det er å rekruttere nye medlemmer i disse tider og hva han mener er viktigst for oss som skal ta imot stafettpinnen og arve kunsten en vakker dag. Dagens utfordringer er unike og krevende, men han har fremdeles håp. Det viktigste er at vi lar treninga og Aikido-prinsippene gjennomsyre vår hverdag og våre liv. Når vi nå går mot vanskeligere tider vil de som forholder seg med integritet skille seg ut, andre vil se dem og la seg inspirere.

Kyoto International Youth Seminar var intenst! Én ting er å få lov til å trene under eliten på et sted som dette, men en annen ting er hastigheten og den energiske atmosfæren! (Jeg måtte innrømme for de andre utlendingene at jeg ikke kan huske sist jeg trente på slikt energisk vis). Seminaret ble instruert av Suzuki Toshio Shihan (Tokyo Hombu Dojo) og Dojo-cho Ueshiba. Særlig Suzuki-shihan var bevisst over at han hadde å gjøre med unge, Dan-graderte utøvere som ennå ikke har fått sine kneskader og prolapser, så jeg skal love at grensene ble testa!

Begge sensei hadde noen viktige punkter de fokuserte på gjennom hele helga:

  • En dyktig utøver tvinger ikke sin partner til å trene i et tempo partneren ikke er i stand til. En dyktig utøver justerer seg og lytter til sin partner.
  • Styrke er ikke å være tung/hard – det er evnen til fleksibilitet. På trening er vi ikke ute etter å stanse vår partner eller være så tung at de ikke får til noe. Etter hvert når man er erfaren kan man teste grensene mer.
  • Når vi trener burde vi være tydelige. En ting er å vise at vi vet hva vi driver med, men det er også for vår partner sin del slik at vi unngår små og store uhell og andre misforståelser.
  • På trening burde du gi alt du har. Og samtidig vil “alt du har” i dag være litt forskjellig fra “alt du har” i morgen. Vi skaper harmoni på matta og mellom hverandre som mennesker ved å forstå denne enkle sannheten. Styrke i fleksibilitet kommer ikke av herming eller å bare følge en lære på prinsipp! Styrke i fleksibilitet kommer fra forståelse.

Seminaret avsluttes med en embukai hvor alle deltakende får vist sin Aikido. På tross av lite planleggingstid vil jeg si meg nokså fornøyd med mitt eget resultat. Sammen med representantene fra Frankrike og Belgia gjorde vi ei fin oppvisning!

(Se om du finner meg! Fremste rekke til høyre i bildet).

Det burde dog nevnes at IAF hadde planlagt godt på forhånd, men gjennomførte dårlig. Vi følte oss ikke som ei gruppe, vi fikk ingen tid til å bli kjent med hverandre utenfor trening, kjempedårlig informering om “festmiddagen” lørdag kveld samt at reiselederne fra IAF tok med seg den største gruppa tilbake til Nederland allerede søndag kveld.

Derimot ble det noen fine dager i Kyoto med mye sightseeing, mat og til og med karaoke med noen gamle norske venner! Kyoto er en fantastisk by, rik på kultur, hvor det gamle smelter sammen med det nye. Virkelig et sted jeg kommer tilbake til i framtida!

Deretter gitt turen videre til Nagano-distriktet og tettstedet Saku hvor jeg fikk bo og trene hos Ariga Kaname -sensei den kommende uka! Noen av grunnene til at jeg liker Ariga-sensei som person er hans gjestfrihet og gavmildhet. Jeg var selv innstilt på å bidra, yte arbeid og leve nøkternt, men Sensei insisterte på å behandle meg som en invitert gjest til det punktet hvor jeg ble forlegen og nesten litt flau. “Be soft” var en frase som gjentok seg ofte. “Weak is strong”. Her handlet det om kontakt, sentrering og ei svært myk tilnærming til balansebryting som var (så å si) helt ny for meg. Det var kjempespennende å få innsikt i en helt ny måte å bevege seg på. Det var mye jeg måtte «glemme» før jeg kunne lære, men det var veldig moro å få prøve! På tross av at veldig få snakket engelsk, klarte jeg å overleve med den lille japansken jeg kunne fra før.

Deretter reiste jeg tilbake til Tokyo hvor jeg tilbragte noen dager som turist. Jeg besøkte Tokyo Tower, uglekafé, den berømte dyrehagen i Ueno samt en hel haug med diverse kafeer, restauranter og temabutikker!

Straks resten av klubben min ankom ble det fullt kjør med morgentreninger på Hombu. Takket være Bjørn Eirik fikk vi dessuten ta del i enkelte svært spesielle opplevelser. Blant annet fikk vi trene på Shiseikan Kashima Shinryu School som ledes av Inaba-sensei. Vanligvis får ikke utlendinger lov til å komme inn i hovedbygget og treningslokalene, så det var et privilegium å få være med og trene hos dem! De var snille med oss, men jeg følte likevel at jeg måtte gi alt jeg hadde til enhver tid.

Etter 5 dager besøkte vi Suanuma-sensei i Fukuoka. Denne byen har et helt annet tempo enn storbyen vi nettopp forlot. En langt mer avslappende atmosfære. Vi ble tatt godt imot hvor enn vi trente og de lokale var ivrige etter å lære oss det de kunne. Å trene i Fukuoka var en morsom opplevelse. Jeg følte jeg hadde fått trent, men ikke på samme måte som i Tokyo hvor du er fullstendig kjørt, eller i Nagano hvor det indre arbeidet var viktigere enn form. Det hadde vært en fryd å kunne trene slik hver dag til vanlig!

Siste kvelden ble det øl og skrål og veldig god stemning! Japanere kan være vanskelige å bli kjent med, men heldigvis ikke menneskene vi møtte denne uka (det hjelper også med noen øl innabors).

Vi fikk dessuten ei oppvisning fra det eldste medlemmet hos Suganuma-sensei. Karen var derimot ingen sinke, for kan slang rundt på uken sin i en rasende fart! Ingen låseteknikker – kun kast i sikkert 5 minutter! Det var interessant å se hvordan han kompenserte for kroppens stivheter og begrensede mobilitet. Jeg håper jeg fremdeles kan holde det gående når jeg selv nærmer meg 93.

Da vi nok en gang var tilbake i Tokyo fikk vi æren og anledningen til å delta på Shiseikan sin 50- årsfeiring. En lang dag med Kendo, Judo, Kashima-no-Tachi, Soujutsu (teknikk med spyd/naginata), Kyudo (bueskyting), Battou-jutsu (teknikk basert på trekking av sverdet) med shinken (ekte sverd) og selvfølgelig Aikido. Oppvisningsgruppa fra Norge bestod av Bjørn Eirik (så klart), Kai-Harry (selvfølgelig) og meg (nå skulle tydeligvis “Ung og sprek” vise hva han var god for! Videoen fra oppvisninga finner du her).

Det har vært en veldig spennende og begivenhetsrik tur. Jeg besøkte Hiroshima Memorial Museum, ble vist Zenkoji-tempelet i Nagano, fikk prøve onsen (varmekildebad), besøkte Iwama hvor hoved-dojo’en til O-sensei ligger, møtte masse gamle venner fra Norge, gikk opp og ned Fushimi Inari -fjellet i Kyoto som er kjent for sine 1000+ torii-porter, prøvd tradisjonelle drakter og så utrolig mye deilig mat! Det er langt mer enn jeg klarer å presisere her, men jeg har lagt ved et utvidet reisebrev med mange flere bilder! Det var vemodig å komme tilbake til Norge, men jeg vet at jeg definitivt skal tilbake til disse flotte stedene. Dessuten lovet jeg at jeg skulle komme tilbake til Saku så snart japansken min var bedre.

Jeg håper jeg får muligheten til å dele mer neste gang vi møtes.

Tusen takk for meg. Vi sees på matta!

Mvh
Rafael Støre

For de som ønsker å lese hele Rafaels reisebrev kan dere lese det her

Share on Facebook