Jeg er fortsatt midt oppe i prosjektet og er ganske forvirret. Lameg likevel forsøke å si litt om hva jeg gjør: Det jeg driver meder sponset av et forskningsprosjekt på kommunikasjon ogdatateknologi. Der er det et mål å få folk til å bli tilstede forhverandre over avstand gjennom Internet. Man har brukt ganske myepenger på å utvikle teknologi for bedre bilder, lyd ogsamarbeidsverktøy, men hva er det egentlig vi forsøker å oppnå medteknologien? Hva betyr det egentlig å være tilstede? Dette er detjeg skal prøve å si noe om.
Til stede i verden
Fram til nå har jeg vært opptatt med å snakke medfolk som på en eller annen måte har et forhold til tilstedeværelse.Jeg har snakket med musikere (spesielt innen improvisasjonsmusikk),scenekunstnere, dansere og andre som driver med utøvende kunst.Alle har sine måter å snakke om tilstedeværelse på. Jeg har ogsåsnakket med for eksempel lærere, talere, ledere og andre som på eneller annen måte er avhengige av en viss tilstedeværelse for ågjøre jobben sin. Det er ikke bare i jobben folk er tilstede så jeghar også snakket med folk som for eksempel er foreldre eller påandre måter er tilstede i livene sine. Det gjelder jo faktisk defleste av oss at vi er tilstede her i verden. Jeg har ennå ikketruffet noen som ikke har hatt noe å lære meg om dette.
I tillegg til å snakke med andre følger jeg nøye på hva som foregåri mitt eget liv. Jeg er jo selv tilstede her og der. Når jegopplever noe forsøker jeg å gå inn i erfaringen å kjenne etter hvasom egentlig foregår. Dette er en fenomenologisk metode og lignerlitt på meditasjon. Det krever en del konsentrasjon og følsomhet åkjenne etter hvordan erfaringer faktisk kjennes ut og ikke barenøye seg med de forestillingene vi er lært opp til å tro på. Dettegjelder alle slags erfaringer, inkludert aikido. Aikido er spesieltinteressant fordi tilstedeværelse er så opplagt viktig her. Vitrener jo stadig på åndsnærværelse, følsomhet og kontakt.
Tilstedeværelse i møtet
Utfordringen er å finne en fornuftig måte å snakke omtilstedeværelse på og her har jeg lært mye av aikido. “Ai” betyr jonoe slikt som “møte” og tilstedeværelse i aikido handler nettopp omå være tilstede i dette møtet. Jeg har forsøkt å gjøre møtet tilutgangspunktet for å forstå tilstedeværelse generelt. Det er imøtet det hele foregår. Det er i møtet mellom uke og nage/tore atformene (teknikkene) oppstår.
Det er ikke bare i aikidodojoen vi kan snakke om å være tilstede iet møte. Hvert eneste øyeblikk kan egentlig betraktes som et møteav et eller annet slag. Går vi inn i dette møtet og kjenner etterkan vi merke at tilstedeværelsen her rommer langt mer enn det viser på overflaten. La meg forsøke å gi et eksempel som kan antydehva jeg mener:
Når jeg sitter her og skriver denne teksten har jeg en viss anelseom hva jeg vil si, men denne anelsen er på en måte uten form.Skrivingen av teksten blir dermed mitt forsøk på å gi den form. Vikan også si det slik at jeg vil manifestere anelsen i et konkretmedium, teksten. Jeg setter meg ned og tuner meg inn i anelsen oglar ordene komme. Når jeg først er i gang med å skrive har jeg ikkemye kontroll på prosessen. Da går teksten sin egen veg, den folderseg ut i henhold til sin egen logikk. Etter tre, fire sider ser jegpå det jeg har skrevet og ser at dette ikke akkurat ble det jegforsøkte å komme fram til. Jeg må begynne på nytt. Den førsteteksten blir ikke brukt, men er fortsatt viktig. Skrivingen harklargjort mye ved den anelsen jeg begynte med, den har vært en formfor refleksjon og anelsen er nå klarere og dypere. Det er også slikat hvert utkast er en form for trening, som gjør meg bedre i standtil å lykkes neste gang. Jeg forsøker igjen, og skriver som forrigegang. Etter noen sider ser igjen på teksten. Heller ikke dennegangen gikk den dit jeg ville, men også denne gangen er anelsenblitt klarere. Jeg forsøker igjen. Slik går det gjerne 4 forsøk førjeg treffer og skriver en tekst som er på rett spor og nær nokanelsen til at jeg kan skrive den ferdig. Det er denne teksten derenå leser, endelig har jeg en tekst som utrykker anelsen jeg begyntemed. Jeg har funnet en konkret form til den formløse anelsen.
Om vi nå vender tilbake til det jeg sa om tilstedeværelse i møtet,kan vi forstå teksten som et møte. I det jeg skriver, der pennenmøter papiret, folder tekstens form seg ut, akkurat somaikidoteknikken folder seg ut i vårt møte i Dojoen. Teksten er ogsået møte i den forstand at jeg hele tiden skriver til noen, altsådere. Det er både noe jeg vil si og noen jeg vil si det til. Formitt indre ser jeg dere for meg her jeg skriver. Det er altså etmøte mellom dere og meg.
Gjennom dette eksemplet ser vi at møtet er mer enn bare møtet. Detnoe som møtes og ikke bare dere og meg. Det er et møte mellom detformløse og det som har form. Før jeg skrev hadde jeg en formløsanelse om hva jeg ville si, ikke mer. Anstrengelsen har vært å gidenne anelsen form. Tilstedeværelsen i møtet omfatter altså bådeformen og den formløse sfæren. Men det er enda viktigere å merkeseg at tilstedeværelsen også omfatter selve anstrengelsen. Denligger i alle forsøkene på å gi det formløse form.
Anstrengelsen i møtet er veien: Trening, trening,trening
Om vi tenker på aikido på samme måte kan vi seteknikkene (formene) som et slags taust språk som utspiller seg imøtet mellom oss. Formene vil variere alt etter hvem som møtes ogsituasjonen, så vi kan ikke si at aikido er en helt spesifikk form.Måten vi kjenner formene på ligner mer på anelsen enn noe som erklart definert. Vi kjenner igjen ikkyo når vi ser den og vi vet(til en viss grad) hvordan det gjøres, men den spesifikke formensom oppstår hver gang vi gjør teknikken vil variere. Akkurat sommed teksten folder teknikken seg ut etter sin egen logikk. Noenganger blir ikkyo kort og kontant, andre ganger stor og rund.
Noen ganger er vi fornøyd med teknikken vi gjorde, andre gangermisfornøyd. Men hver gang lærer vi noe, hver gang vi gir vår anelseav ikkyo en konkret form i møtet med en partner har vi en anledningtil å reflektere og vi lærer noe. Slik blir det som med skrivingen.Hvert forsøk er et skritt på veien. Om vi spør hva ikkyo er, ser vinå at det er langt mer enn formen som manifesters i hvert møte.Ikkyo er like mye anelsen om bevegelsen. Denne er til en viss gradformløs. Slik blir treningen, som skrivingen, en anstrengelse for ågi det formløse form. For hvert forsøk lærer vi noe og vi blirdypere tilstede i aikido.
Det vi lærer fra aikido, som også gjelder skriving, er at detendelige målet ikke er en konkret form. Denne teksten er ikke denendelige manifestasjonen av min anelse. Jeg vil alltid kunne si merom dette temaet. Dette er tydeligere i aikido. Det er helt klart atvi alltid kan bli bedre. Formene (teknikkene) vil alltid kunne blibedre om vi anstrenger oss og trener. Tilstedeværelse i aikidohandler om å fortsette å være i denne anstrengelsen. Det er det somkalles do, veien.
Den kontinuerlige anstrengelsen kan gi oss mer enn bare peneteknikker. Vi kan etter hvert merke at det er en spirituelldimensjon ved aikido. Det kan kjennes ut som anelsen vi stadigfølger og forsøker å gi form, er i kontakt med en slags formløshelhet som handler om mer enn bare teknikker. Det å være tilstede iaikido, på “veien”, kan gi en følelse av en dypere tilstedeværelse.Det kan føles underlig meningsfylt, som om det å anstrenge seg forå gjøre aikido i seg selv er svaret på spørsmålet omtilstedeværelse. Jeg tror Morihei Ueshiba berører dette i noen avdiktene sine. Han skriver om det å spørre og grave i forhold til åvære på veg. Dette er Doka nr 9 og 10 (hentet fra The Essence ofAikido av Ueshiba og Stevens):
Budo
Ingen stemme, ingen form
Ingen skygge:
Spør gudene så mye du vil
De kommer ikke til å svare.
Ingen stemme,
Ingen essens å se.
Bare følg det guddommelige
Og det er ingenting
Å spørre gudene om noe.
Verden kan ikke akkurat beskrives
Faget mitt er sosialantropologi, men detteprosjektet handler like mye om filosofi og livet forøvrig. Jeg eropptatt av hva tilstedeværelse betyr helt konkret i livene våre.Jeg er ikke ute etter å trikse og mikse med abstrakte begreper slikmange akademikere elsker. Slike begreper har en tendens til å ledeoss til det motsatte av tilstedeværelse. Jo mer vi forsøker ådefinere tilstedeværelse som et begrep, dess mindre tilstede er det(og dess mindre tilstede er vi). Tilstedeværelsen selv spretter utav hendene våre som et såpestykke i dusjen.
Det er en stor utfordring å finne en forståelig måte å snakke omdette på. De fleste som har et praktisk forhold tiltilstedeværelse, har måter å snakke om det på som fungere fint, mendet er alltid knyttet til en konkret praksis. Når jeg snakker medmusikere, scenekunstnere og så videre hører jeg talemåter som”being in the zone”, “når det flyter”, “når jeg er der”, “detsceniske nærvær” og så videre. Også i aikido har vi måter å snakkeom tilstedeværelse på, men som i de fleste andre tilfeller kan ikkedette rives løs fra praksisen. O-Sensei selv advarte stadig motfarene ved en ren språklig forståelse. La oss se på enda et par avhand vers, dette er Doka nr 7 og 8:
Mysteriet Aiki
Kan aldri begripes
Med pensel eller munn.
Støtt deg ikke på ord for å gripe det,
Oppnå innsikt gjennom trening!
Sann Budo
Kan ikke beskrives
Med pensel eller munn.
Gudene tillater deg ikke
Å stole på ord!
Dette er de to versene som leder opp til de forrige versene vi så.Selv om han snakker om begrensningene til pensel og munn (skrift ogtale) er det ikke slik at ord er bare tull, Ueshiba brukte jo selvord når han skrev dette verset. Det jeg tror han advarer mot, er årive en språklig forståelse løs fra den kroppslige og spirituellepraksisen. Dette er det dessverre en tendens til å gjøre iakademisk og vitenskapelig sammenheng. Det er en utbredtforestilling at det er mulig å beskrive hele verden i begreper ogmodeller og forstå livet gjennom å lese en bok innelåst på kontoretsitt. Dette er det motsatte av å være tilstede i møtet og tilstedei verden. Det kan ikke lede til en forståelse av tilstedeværelse.
Språk og praksis
Om språket derimot knyttes til en praksis blir sakenen helt annen. Dersom jeg beskriver en situasjon fra enaikidotrening vil de fleste aikidofolk antakelig kjenne seg igjenog forstå poenget. Om jeg sier at “i dag gikk alt galt og jeg varkjempestiv”, vil de fleste ha en fornemmelse av hva jeg mener. Defleste vil ha opplevd dager på trening når ting ikke flyter og viikke får til den kontakten med partneren som er så viktig. Dettebetyr at de fleste på et nivå faktisk vet hva det er som mangler,de vet hva jeg mener med “stivhet” og hva denne stivheten kanstenge for. Gjennom anelsen kjenner de fleste den kontakten og detnærværet vi kan oppnå i møtet med partneren på matta. Vi vetgjennom kroppen hva det vil si å være tilstede.
Jeg tror alle egentlig vet hva det vil si å være tilstede, ikkebare aikidofolk, og jeg forsøker å skrive på en slik måte at alleskal kunne kjenne seg igjen. Jeg tror alle egentlig er gansketilstede, men det er ikke alltid så lett å se dennetilstedeværelsen. Når vi begynner å snakke om den forsvinner denfor oss. Dette gjelder spesielt om vi legger an en vitenskapeligtenkemåte.
Uvaner og stivhet i tenkingen
Når jeg tar utgangspunkt i møtet for å snakke omtilstedeværelse er det for å komme unna den vanlige vitenskapeligetenkemåten. La meg forsøke å vise hva jeg mener er problemet meddenne tenkemåten.
Jeg tror vanskeligheten mange har med å forstå tilstedeværelseskyldes de forestillingene om virkeligheten som er utbredt i vårtsamfunn. Det er en del premisser vi har lært oss til å legge tilgrunn når vi bedømmer hva som er virkelig og ikke, disse er gjernemer eller mindre ubevisste. For å holde oss til aikido, kan visammenligne det med uvaner. Mye av treningen for nybegynnerehandler om å få bort en del uvaner de har i kroppen slik av de istede begynner å gjøre aikido. En metode er å bevisstgjøre uvanene,for eksempel ved å få folk til å kjee etter på hvor de harballansen sin når de står og går, eller om de virkelig slapper av iskuldra. Slik er det jeg forsøker å gå fram i forhold til måtenfolk tenker på. Jeg vil bevisstgjøre visse uvaner, nemmelig deubevisste premissene for vår tenking som jeg nevnte. De har det medå komme i vegen når vi tenker på tilstedeværelse, som en slags”stivhet”.
De springer ut av vår egen kulturhistorie og henger nøye sammen medvitenskapens tenkemåte. I vitenskap hører de hjemme og ernødvendige, men problemet er at så mange tror disse premissene ersanne i enhver sammenheng og den eneste fornuftige måten å tenkepå. Det er for eksempel slike ubevisste forestillinger som gjør detså vankelig for vesterlendinger å forstå dette med ki på enfornuftig måte. Vi blir nødt til å tenke på ki som om det var etslags fantasiprodukt, eller en slags energi, men begrepet om energier jo et begrep som kom til oss sammen med dampmaskinens mekanikkslik at man skal kunne regne på krefter i bevegelse. Energi hørertil den moderne fysikk, selv om de fleste bruker det som metafor påen god del andre ting. Begrepet om ki stammer ikke fra dennevitenskapelige måten å nærme seg vireligheten på og kan ikke utenvidere oversetes til begrep av typen “energi”.
Når det gjelder begrepet om tilstedeværelse foregår noe av detsamme. Vi opplever alle tilstedeværelse i konkrete situasjoner, mennår vi begynner å reflektere over denne opplevelsen, innenfor dennevnte virkelighetsforståelsen, så kommer mange av oss fram til denmerkelig slutningen at vi nok ikke kunne ha opplevd det like vel.Det som er så interessant med aikido er at det kommer fra entradisjon med en helt annen virkelighetsforståelse, dertilstedeværelse er fullt mulig. Hei, det er ikke bare mulig, det erselve poenget!
Problemet med vår moderne virkelighetsforståelse
La meg forsøke å fortelle hva som er problemet medvår virkelighetsforståelse: For å gjøre en veldig lang historieveldig kort, så konstaterte filosofen Rene Descartes på 1600-talletat det var et fundamentalt skille mellom ånden, altså subjektetsopplevelse av verden, og materien, den fysiske verden. Detteskillet ble utdypet av en senere filosof, Immanuel Kant. Handemonstrerte hvordan vår opplevelse av verden ikke er annet enn enmental representasjon av de fysiske tingene vi opplever. Det ertranscendentale (senere kalt ubevisste) prosesser i oss selv somskrur sammen sanseinntrykkene til ordnede opplevelser av ting.Tingene i seg selv kan vi derimot aldri erkjenne direkte mente han.Dette har blitt en slags vedtatt sannhet. Resultatet er troen på atvi aldri kan være riktig tilstede i verden, for det er alltid dennemetafysiske avstanden som ligger mellom vår opplevelse (subjektetsånd) og tingen selv (objektet). Vi kan aldri være riktig tilstedefor hverandre heller, for vi vil aldri oppleve annet enn personligerepresentasjoner av det den andre sier. I tiden etter Descartes ogKant ble denne allerede sørgelige forestillingen forvrengtytterligere. For Descartes var ånden, altså hans egen erfaring, deteneste han virkelig kunne stole på. Slik var han i det minstetilstede for seg selv, eksistensen av den fysiske verden måtte hanresonnere seg fram til før han torde stole på den. I tiden etterKant ble dette snudd på hodet. Det ble en utbredt forestilling atmaterien var det eneste vi kunne stole på, ånden, vår egenerfaring, var bare et produkt av materielle prosesser i hjernen ogsanseapparatet. Materien var altså det som var virkelig, ikkeånden. Dette kalles materialisme. Fra å være et halvt guddommeligvesen ble mennesket nå forstått som materie, et produkt avevolusjonens prosesseer. Altså tilfeldige mutasjoner og barbariskutvelgelse. Fra å høre hjemme i kosmos og være naturlig tilstedeher, ble hele mennesket redusert til en slags kosmisk tilfeldighetpå to ben.
Ønsket om “objektiv” viten
Den menneskelige erfaring, som altså nå ble forståttsom et produkt av vår organismes materielle prosesser, varnaturligvis ikke lenger til å stole på. Det var i alle fall ikkenoe å bygge vitenskap på. Tidligere hadde den menneskeligedømmekraften og vår intuitive forståelse av sannhet vært en viktigrettesnor. Da den store filosofen og mystikeren Plotinus på200-tallet skrev om hva slags innsikter som var til å stole på,rangerte han fire typer:
1: Det vi kan observere med sansene. Dette var den mest tvilsommeformen for innsikt.
2: Det vi logisk kan resonere oss fram til. Dette var litt mer tilå stole på.
3: Intuisjonen. Denne var enda mer til å stole på.
4: Åpenbaringen. Denne kom rett fra det guddommelige og var denmest troverdige formen for innsikt ifølge Plotinus.
Jeg har en fornemmelse av at O-Sensei kunne sagt seg enig i dette.Poenget er at det å utøve dømmekraft og bruke magefølelsen,forutsetter at vi faktisk er tilstede i verden. I detmaterialistiske verdensbildet som kom i løpet av 1800-tallet vartilstedeværelse ikke lenger et tema. Man trodde ikke lenger atdømmekraft og intuisjon kunne lede til sannheten. Strenge metoderble nødvendig for å sikre sannheten. Ting måtte gjøres målbart iforhold til “objektive” standarder. Disse skulle være heltuavhengig av forskeren (med sine subjektive svakheter) som måltedem. En forutsetning for sannhet var med andre ord at forskerenikke var tilstede i det han ville forstå. Han måtte holde avstandfor å sikre “objektiv” viten. I tilfeller der det ble forsket påmennesker skulle han helst gjemme seg bak et speilvindu og late somhan ikke var der.
Aikido og sannhet: det fungerer – eller ikke
Dette er i korte trekk den iboende tendensen tilavstand som ligger i vitenskapens metafysikk. I de siste årene harvitenskapens forståelse av sannhet blitt kritisert. “Det er ikkenoe absolutt sannhet dere kommer fram til,” sa for eksempelpostmodernistene på 80-tallet, sannheten er helt avhengig av depremissene som på forhånd defineres og er slik sett konstruert.Denne kritikken kan ha noe for seg, men den er like preget avavstand som den vitenskapen den kritiserer. Postmodernismens svarer at vi ikke kan si sikkert hva som er sant eller ikke, det finnesikke noe stor Sannhet. Derfor må vi godta at alt er like sant. Allehar like stor rett til å definere sannhet. Dette stemmer ikke iaikidodojoen.
Problemet med denne forestillingen er at den fortsatt ikkeanerkjenner vår dømmekraft. Et kjennetegn ved dømmekraften er jonettopp at vi faktisk kan avgjøre hva som er sant og ikke. Slikblir det postmoderne prosjektet bare en fortsettelse vitenskapenesmetafysikk. Den fundamentale avstanden mellom subjekt og objektopprettholdes gjennom forestillingen om at alt vi erfarer ersubjektive representasjoner av vireligheten. Vi kan aldri riktigvite om disse er sanne eller ikke. Dersom vi derimot virkelig ertilstede i en situasjon vil vi merke at dømmekraften kommernaturlig til oss. Intuitivt kan vi skille mellom sant og usant. Detmerker de fleste som driver med aikido, noe fungere og noe fungererikke. Etter hvert lærer vi dette og det blir fin aikido. I aikidoer altså sannhet en ferdighet mer enn noe vi resonnerer oss framtil. Dersom vi trekker oss ut av situasjonen, skaper avstand ogbegynner å tenke for mye stokker det seg. Slik er det også om vivil forstå tilstedeværelse, trekker vi oss tilbake og begynner ålage avstand og vitenskapelige tankekonstruksjoner kan vi derimotkomme til å tro både det ene og det andre som ikke har noe medsannheten å gjøre. Da kan vi fort komme til å tro at fullstendigtilstedeværelse er umulig.
Et annet rammeverk i dojoen
Vel, nå har jeg forenklet det hele fryktelig og sattdet på spissen, historien er nok litt mer komplisert enn dette. Viskal ikke undergrave vitenskapens prestasjoner, men poenget jeg vilfram til er at dersom vi forsøker å snakke om tilstedeværelseinnenfor den vitenskapelige metafysikk havner vi i trøbbel. Vitrenger altså et annet rammeverk. En annen grunnleggende holdningtil virkeligheten. Her kan japanske kunnskapstradisjoner være etalternativ. Japansk forståelse av virkeligheten er ikke formet avDescartes, Kant og materialisme slik som vår. Kunnskapstradisjonener heller ikke sentrert rundt avstand, men tvert i mot nærhet. Dennære relasjonen mellom mester og student er helt sentral for dennekunnskapen. Den overføres gjennom direkte tilstedeværelse i dojoen,ikke gjennom boklesing. Dette gir en dyp tilstedeværelse itradisjonen som rommer langt flere aspekter enn bare deneksplisitte kunnskapen. Det å være tilstede handler alltid om å tadel i en helhet som rommer alle slags menneskelige aspekter itillegg til den mer eksplisitte kunnskapen. Det å være tilstedehandler om å la seg fylle av denne helheten. Det å være tilstedehandler også om at helheten lar seg fylle av oss. Hver og en setterjo på sin måte preg på livet i dojoen.
Jeg har snakket om tilstedeværelse som et møte. I aikido er dettemøtet tydeliggjort og dojoen er et sted det kan studeres i fred ogro. Men møtet i aikido er mer enn bare formen. Når vi er i dettemøtet, om vi kjenner etter, så kan vi kjenne mer av virkeligheten iall sin fylde. Da er vi tilstede og da blir aikido en disiplin somkan lære oss noe om hva det vil å være tilstede. Men hva det vil siå være tilstede er fortsatt ikke noe vi kan oppsummere i endefinisjon. Det er heller ikke noe som er skjult og utilgjengeligfor oss. Som O-Sensei sier er det gjennom trening vi oppnårinnsikt, det vil si, trening både i ytre form og indre aspekter.Doka nummer 74 er slik:
Framskritt
Kommer til den som trener
I de indre og ytre aspekter.
Jakt ikke på skjulte teknikker,
For alt er rett foran øynene dine!
Nøkkelen til forståelse ser ut til å ligge rett foran oss og vi kanse det gjennom trening, trening og trening. Jeg kan jo avsløreSuganuma Senseis enkle oppskrift på å bli god i aikido, bare gjørfølgende hver eneste dag: Stå opp, tren, spis frokost, gå på jobb,tren, spis middag, legg deg. Så enkelt er det!
Litt av prosjektet mitt er å tenke på verden som en stor dojo dervi hele tiden er midt opp i et møte. Dette er tilstedværelse. Jegvet ikke helt hvordan det vil gå enda, kanskje er jeg på villsporog ender opp med noe ganske annet. Det er fortsatt mye kaos i detteprosjektet og jeg er veldig glad for å høre om noen av dere harnoen innvendinger. Bare ta kontakt, mailadressen min er Haakon.fyhnkrøllalfa svt.ntnu.no